Da jeg leverte eksamensbesvarelse til studiet kreativ kommunikasjon i fjor vinter, hadde jeg en teori om at graden av rehabilitering avhenger av brukerens emosjonelle engasjement i de aktivitetene som tas i bruk. Jeg interesserte meg derfor for å se hvilke muligheter som ligger i å aktivere brukeren, og hvilke typer terapi som egner seg for forskjellige grupper.
I en musikalsk opplevelse finnes forskjellig grad av involvering av parter, fra bruker (publikummer) til utøver (opphavsperson eller utøvende musiker)
La oss se for oss en skala av aktivitet og kreativitet der vi plasserer den mottakende
publikummerens opplevelse i én ende, og den skapende utøveren i den andre enden, med alle mulige mellomstadier mellom disse ytterpunktene.
Å lytte passivt til musikk, hva slags påvirkning handler det om?
Mozarteffekten vakte stor oppmerksomhet langt ut over forskermiljøer da den først ble omtalt i 1993. Det virker som om vi hadde et kollektivt sug etter at en sammenheng måtte eksistere; en link mellom intelligens og klassisk musikk.
Men hvordan virker musikk på hjernen?
«Mozart-effekten» (a b c Rauscher) ble omtalt i det amerikanske tidsskriftet Nature i
1993 i en kort artikkel om en gruppe studenter, som ble gitt en test i såkalt romlig
forståelse.
Noen av studentene fikk høre Mozarts sonate for to klaverer i D-dur i ti
minutter før de fikk testen. En kontrollgruppe fikk høre avspenningsmusikk, mens en
annen satt i stillhet.
De som lyttet til Mozart klarte testen langt bedre enn de andre.
Dermed dukket begrepet «Mozart-effekten» opp. Forskningsrapportens nyanser gikk
raskt tapt. Selv om popularisering og mange misoppfattelser rundt undersøkelsen først
førte til en voldsom interesse og deretter en diskreditering, har revurdering av
materialet i 2001 (Thompson, E.G. og Husain) påvist at det handler om en virkning som
ikke er noen intelligensutvidelse, men "enjoyment arousal”, der lytting til musikk
deltakerne likte (og altså ikke nødvendigvis Mozart) kunne gi temporær følelsesmessig
oppsving, en effekt som kunne vare inntil ca 20 minutter. Derimot var forskerne mindre
avvisende når det gjelder spørsmål om hvorvidt musikkundervisning kunne påvirke
IQ'en, særlig hos små barn.
Musikkterapi gir trolig andre muligheter enn det å uttrykke seg i bilder, fordi det
henvender seg til andre områder i hjernen. NRK P2hadde i fjor høst en programserie om musikkterapi. I første innslag kom man inn på at hørselen knyttes til de eldste delene av hjernen, og dermed er godt egnet for mennesker som er rammet av Parkinson, traumebearbeiding, stressregulering osv.
Oliver Sacks, forfatter og nevrolog, har vært spesielt glad i Bach siden barndommen. I det lille filmklippet over har han vært forsøksperson i et prosjekt der hjernerespons blir målt i forhold til lytting til Bach, og målt opp mot Beethoven, som han ikke har noe sterkt forhold til.
Forskjellene i respons er tydelige å se. På et punkt er det en reaksjon, også på lytting til Beethoven, men kun i lytting til Bach blir amygdala aktivert. Og selv når han på et punkt ikke er i stand til å fortelle hvilken komponist han lytter til, og ikke kjenner seg emoisjonelt berørt av musikken, viser målingen at hjernen reagerer mer positivt på det som er Bach!
For å se det fulle innslaget, varighet 4 minutter, klikk en av linkene under:
http://www.pbs.org/wgbh/nova/musicminds/w_extr_220.html (Windows Media Player)
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar