Øye til øye

-

Anima. Digital illustrasjon: Hilde Kramer

For noen år tilbake møtte jeg en bekjent som hadde blitt mor året før. Hun var ute og trillet barnet. I det vi møttes hørte jeg at hun snakket engelsk med barnet som knapt var et år gammelt. Jeg spurte forbauset om de hadde engelsk som morsmål, noe hun smilende ristet på hodet til. Så forklarte hun at hun syntes barndommen var en så bortkastet periode, og at det gjaldt å fylle på med kunnskap fra tidlig alder, så barnet slapp å være så unyttig. Det ble snakket på fransk og tysk også. Jeg tilføyer at barnet satt i en sportstrille med ryggen til moren.

For et år tilbake ble jeg minnet om situasjonen da jeg gjennomførte et kurs i betongstøping, der noen av deltakerne slet med posttraumatisk stress. Min oppgave var å være instruktør, og å stimulere til samarbeid og kreativitet. Jeg merket at jeg hadde problemer med å nå fram, men forstod ikke hva i kommunikasjonen som ikke fungerte. En veileder som bistod fortalte meg: Du må ikke snakke med ryggen til. De må kunne se ansiktet ditt for å oppfatte hva du sier. Du må være så direkte i kommunikasjonen som mulig. Når jeg klarte å huske dette rådet, gjorde alle gester tydelige og snakket med god diksjon i et rolig tempo, gjerne med gjentakelse av setninger, kjente jeg hvordan kontakten bedret seg.

Fra betongkurs: Støping av øgleskulptur. Foto: Hilde Kramer

Poet og psykolog Helge Torvund spør: Har den suggererende virkningen av vuggesanger noen trekk til felles med hypnose? I et foredrag ved NBI høsten 2009 utdypet han dette i et interessant foredrag. Han gjorde rede for likheter i det med bruk av rytmikk, stemmeleie, bruken av repetisjon og telling er parallelle virkemidler i som vuggesang, formidling rim og regler - og hypnose.

Den ikke-verbale kommunikasjonen er et stort område som omfatter stemmebruk, gester, ansiktsuttrykk, blikk - og selvfølgelig også påkledning og andre ytre virkemidler.

Når den verbale og ikke-verbale kommunikasjonen er kongruent og tydelig - da når vi lettest fram til hverandre.

Shufa - kinesisk kalligrafi

Fet kulturskole 11.mai: Instruktør Li Zhang (på kinesisk ville man satt navnet omvendt Zhang Li) viser eksempler på utvikling av kinesiske tegn under kurs for regionens kulturskolelærere

Under arbeidet med min eksamensbesvarelse til studiet Kreativ kommunikasjon, HiAk 2009 undersøkte jeg forskjellige innfallsvinkler til å stimulere mennesker i forskjellige livssituasjoner. Musikkterapi er et spennende område, likeledes var det interessant å finne forskningsmateriale som viser at forskjellig manuelt arbeid; håndarbeid, kan ha dokumentert positiv innvirkning dersom utøveren trives med slike oppgaver; feks reumatismepasienter som fikk en opplevelse av senket smertenivå.

Etter studiene har jeg hatt anledning til å jobbe opp mot områdene demens og schizofreni. Et av funnene jeg kom over var nettopp at kalligrafi brukes i Hong Kong som metoder blant annet for disse pasientgruppene.

Kinesisk tusj i stang rives med vann i en spesiell steinbeholder. I oldtiden lagde man tusj av sot framstilt ved brenning av spesielt utvalgte furutrær i ovn som hadde keramikkkrukker opp ned over røyken. Disse krukkene fanget soten som så ble fjernet med fjærbørster. Soten ble deretter blandet med horn- eller hudlim. Et urteekstrakt gir en behagelig duft. Foto: Hilde Kramer

Jeg har lenge hatt en interesse for asiatisk kunst, ikke minst kinesisk kalligrafi. Interessen stammer tibake fra min studietid ved KHiO, eller Kunst -og Håndverksskolen som den fortsatt heter for oss som gikk der. Vår lærer i skrift, Jan Pahle fortalte om oppbygningen av tegnene, hvordan sammensetning av tegn man visuelt kunne tolke ble logiske nye begreper. (Tegn for sol + tre=solnedgang, om jeg husker rett). En del av våre latinske bokstaver har også en gang vært mulig å forstå visuelt. A, for eksempel, er fra apis (okse) og har en gang gjennom tidene blitt snudd opp ned. Når man vet det, ser man tydelig oksens hode i A-en, opp ned.

Fordi de kinesiske tegnene i mange tilfeller kan forsås visuelt blir de benyttet i terapi også i andre asiatiske land som har egne alfabeter, som Japan.

Jeg hadde sett et populærvitenskapelig program på 90-tallet som fortalte om dette, og under research tileksamensoppgaven fant jeg at forskningen videreføres i dag.

Programmet Beyond 2000: Kalligrafi senker stress, blodtrykk og har positiv innvirkning på blant annet på personer som lider av demens og schizofreni.

Professor Henry S. R. Kao* fra universitetet i Hong Kong bruker målinger av hjerterytme, puls, temperatur osv. hos testpersoner og finner en generell senkning av blodtrykk og stressnivå, men sier effekten hos bl.a schizofrene er sterkere enn kontrollgruppen. Både hjerterytme og pust blir roligere, muskelspenninger reduseres.

Enda viktigere å merke seg er at kalligraferingen aktiverer den høyre hjernehalvdelen, i følge professor Kao. En teori er at hos personer som lider av schizofreni er den høyre hjernedelen mer passiv, som fører til en overaktivitet i venstre hjernehalvdel. I Asia har derfor kalligrafi blitt en utbredt terapiform for denne pasientgruppen.

Li Zhang demonstrerer hvordan penselen holdes vertikalt, og hvordan trykk og penselens spenst påvirker strektykkelse. Kalligrafi handler om balanse og harmoni, og tegnene vi danner er avtrykk av vår egen energi. Foto: Hilde Kramer

Hvordan var det så å kalligrafere på kinesisk? Vel, her må man sammenligne prosessen med et barn som skal skrive sine første bokstaver. Selv om vi ble forklart meningen med tegnene, var det vanskelig for våre utrente øyne å se om vi hadde klart å få tegnet korrekt. Det handler ofte om en ørliten justering av retning på penselen, en pause i riktig øyeblikk, trykket med hånden som gjør at tegnet får rette proporsjoner.

Ferdigblandet tusj på flaske og Holbein pensler for kalligrafi kjøpt på KEM i Oslo. Et godt egnet papir er rett og slett - avispapir! Foto: Hilde Kramer

For dem som kan kalligrafering av det latinske alfabetet er det uvant at det er 'seriffene', ikke bokstavstammen som har sterkest markering.

Men vi satt samlet rundt bordet dypt konsentrerte og knuget fram våre første tegn. Li anbefalte bokenTecknens rike av Cecilia Lindquist for dem som vil fordype seg.

Og tiden fløy! Heldigvis fikk vi med noen øvingsark som vi kan fortsette å trene med på egenhånd for å oppøve ferdighetene. Jeg håper vi kan gjenta dette i senere anledninger, for instruksjon er verdifull, man lærer mye av å se tegnene skrevet av en som behersker dem.

Fra Wikipedia: Rivestein for tusj fra Song dynastiet. Materialkunnskap, og kjennskap til steinens, penselens og papirets egenskaper er fundamentale for å bli virkelig god innen shufa.

Jeg har selvfølgelig altfor kort erfaring til å uttale meg om en terapeutisk virkning. Jeg har i et halvt års tid arbeidet med terapeutisk rettet tegneundervisning og gjort en del spennende erfaringer under dette arbeidet. Når jeg spør hvordan deltakere opplever kalligrafi satt opp mot andre visuelle uttrykk får jeg som svar at det trolig er en effekt av alle uttrykk, når det er lystbetont for utøveren. At det å konsentrere seg om å forme todimensjonalt på en flate gir hjernen en strukturert, avgrenset oppgave som gir ro og konsentrasjon. Kan shufa øke denne opplevelsen ved gjentatt øving?

Jeg ser fram til å lære og forstå mer.

*Henry S. R. Kao , PhD; Professor Emeritus (Psykologi) - University of Hong Kong; Professor of Psychology, Sun Yat-Sen University, Guangzhou, Kina

Les mer om hans forskning på kinesisk kalligrafi her:

http://www.informaworld.com/smpp/content~content=a747826957&db=all

En bok som bekrefter den du er

Alle bærer vi vel på håpet om å stake kurs for egen skute livet ut?

Se Brennpunktdokumentar 4.mai 2010 om personer som er rammet av demens.

På Helse- og omsorgsdepartementets nettside er en tale fra 2007, der det fortelles at 66 000 mennesker lider av demens i Norge - og at tallet er sterkt økende.

66 000 mennesker.

Se for deg individene: Ett og ett menneske som sliter med å opprettholde minnet om hvem de er og hvilket liv de har levd. Vi ser ofte på det som en diagnose som gjelder de eldste i samfunnet, men det er slett ikke gitt at demens ikke kan ramme en 50-åring, eller yngre.

Det er enda altfor lite kunnskap om hvordan demente egentlig har det.

Jeg har aldri lest meg til bunns i På sporet av den tapte tid av Proust. Men innledningen til første bind, madeleinekaken som igangsetter hele minnerekken, den står klart for meg. Det å vekke minner med duft er en interessant vinkling. I en bok støter man på to problemer; personer med demens har ofte redusert luktesans. Duftessenser har også skjelden de samme kvalitetene som i virkeligheten; det lukter ofte såpe, enten det er eple, lavendel eller furu. Og duft er flyktig; et innstikk med duft, eller trykksverte med duft vil ikke ha permanent effekt. Men det finnes andre måter å vinkle duft på - og det forsøker jeg i denne boken.

Vi legger økende vekt på gjennomføring av tradisjoner, som julefeiring og andre høytidsdager. Hvorfor? En av grunnene kan være at vi trenger forankring i årshjulet, at uten disse påminnelsene forsvinner livene våre inn i grå hverdager vi ikke kan skille fra hverandre. Vi husker lyden av flagget der det smeller i vinden, den fjerne lyden av korpset, ikke alltid like taktfast og rent. Pølse og is inntatt foran et løvprydet podium, der ordførerens tale oftest blåser bort. Er ikke dette 17.maifølelsen?

Til å være et så stort helseproblem er det forbausende lite det kommer fram i våre travle hverdagsliv - blant oss som det ikke rammer - enda. Hvordan kan vi gi mennesker følelse av selvrespekt og å være et individ, når deres hukommelse viskes ut? Jeg arbeider på oppdrag fra Leser søker bok med å utvikle en bok som tar demente på alvor; en sansestimulerende bildebok som gir gode opplevelser og framkaller minner om hvem de er.

Jeg har lyst til å fortelle litt om om utviklingen av boken

Duft, smak, ritualer. Den varme kaffekoppen er en av de daglige tingene mange forbinder med trygghet, avslapning, kos. Å minnes om dette gjennom bilder og tekst kan gi støtte til dem som sliter med minner, språk og alminnelgi samtale.

Etter å ha jobbet med bøker, særlig bildebøker, i 25 år har jeg lært mye om det å kommunisere med bilder. Hvilke bilder når fram til den enkelte, og hvorfor?

Uansett hvor vi står i livet et et en kjerne i oss, der vi er levende og varme, sårbare og tydelige. Vi har noen fundamentale behov. Mat, omsorg, husly. Menneskelige møter, kommunikasjon. Sanseinntrykk. De fleste av oss - hvor urbane vi enn er - kjenner en relasjon til livshjulet, til årshjulet, til naturens skiftninger. De store begivenhetene i livet; barnefødsel, komfirmasjon, bryllup, død. Krigen. Jobben. Familien.

"Lykkelege hender!

Frå gjerning til gjerning som ligg og ventar

berre på dei

går dei dagen lang..."

Slik innleder diktet Lykkelige hender av Halldis Moren Vesaas.

Både dikt, sanger og manuelle oppgaver er ting som får mennesker med demens til å huske hvem de er.

Det er rundt disse knaggene jeg arbeider. Minnet om å holde en lodden hestehov i hånden. Følelsen av å stikke tærne ned i vann. Å kjenne duften av nybakt brød. Å utføre oppgaver; husarbeid, manuelt arbeid. vedlikehold og reparasjoner. Å følge naturens gang ute i skogen, i hagen. Og hva med dem som har bodd i byen?

Jeg har opplevd under research med boka at personer med demens siom har vært urbane, yrkesaktive mennesker og ikke har hatt noen relasjon til hage, lyser opp ved tanken på balkongkassen med petunia og blomkarse. De ranker ryggen, blir fastere i blikket, stemmen får glød.

Hvorfor? Det handler om opplevelser som gir en bredspektret stimulans. Å stelle en blomst gir taktil stimulans, synsinntrykk, duft og fysisk velvære. Minnet sitter dypt lagret i mennesket, og kan framkalles gjennom samtale, gjennom å være sammen og bla i en bok som fokuserer på denne typen opplevelser.

Hva jeg vil

Jeg har en bakenforliggende tanke som jeg tror gjennomsyrer alt jeg gjør; respekt for individet - uansett hvor i livet det befinner seg.

Jeg har et håp om å lage en bok som skal være likeverdig med alle andre utgivelser jeg står bak. Jeg vil lage en bok jeg selv er stolt av å ha laget - og som inviterer alle lesere inn i boken. De siste årene har det kommet mange glansede magasiner, blader som sikter seg inn på smale grupper, som bruden, som den hageinteresserte eller quilteglade. Interiørblader og bøker flommer. Går det an å bruke deler av estetikken fra livstilsmagasiner og fra de glansede magasinene i en bok for personer med demens?

Hvorfor ikke?

Vi må løsrive oss fra forestillingen om at demens betyr at all estetisk opplevelse er irrelevant. Det er viktig hvilke farger som er på pasientrommet. Hvilken mat vi serverer.

Hvorfor skulle ikke personer med demens ha en opplevelse av at en bok er vakker, eller fristende, eller gir gode minner? Å velge farger, typografi, bilder og papir tror jeg er minst like viktig i en utgivelse som dette, som i en interiørbok, eller en bildebok for barn.

Å lete med valne fingre i den siste snøen senvinters etter de første snøklokkene. Kjenne silkemyk og saftig blomsterstilk føye seg i hånden. Den som har opplevd det vil gjenkjenne rastløsheten i kroppen om våren etter å komme ut, få bekreftelse fra naturen på det kroppen vet: At solen har snudd. Det vokser, det er håp.

Når kommer boken på markedet?

Vel; enda må mye bildemateriale lages. Jeg heller til at mesteparten skal være fotos, men er også åpen for å bruke andre illustrasjoner, både gammelt og nytt.

Og hvilket forlag skal boken ut på? Se dét er ikke endelig avgjort.

Her må det forenes to typer kompetanse; kunnskap om demens og kunnskap om bildebok. Det er ikke gitt at en som sitter med høy kunnskap på det ene feltet behersker det andre like godt. Og et forlag må først og fremst forstå betydningen av formidlingsbiten her; en bok som ikke har rett utforming vil ikke nå fram til brukergruppen, hvor gode intensjonene enn er. Man kan lett falle mellom stoler, fordi Kulturdepartementets støtteordninger ikke fanger opp en type utgivelser som dette. Og for de store forlagene vil en så spesiell utgivelse lett kunne forsvinne mellom utbudet av bildebøker for barn og livstilsbøker for voksne. Og har små forlag kompetanse nok, og salgsapparat til å få boken ut til de rette instansene? Her er sannelig utfordringer i kø!

Og det er det jeg trives med.