Betydningen av empati

Empati; å forutsi, oppfatte og møte andre menneskers følelser.

Den eller den har mye eller ingen empati, kan man komme til å si. Men empati er ikke et entydig begrep.

Ulla Holm redegjør i boken Empati – at förstå andra menniskors känslor (2001) for vanlig inndeling av ulike former for empati: Affektiv og kognitiv empati som framhever mekanismene i den empatiske prosessen.

Prediktiv empati evnen til å forutsi hvordan et annet menneske kommer til å reagere. Som lærer opplever jeg stadig at elevene overrumpler meg med argumenter jeg ikke har tenkt over, og at jeg blir stående svar skyldig. Ikke i mangel på faktasvar, men fordi tanken de kommer med er grunnleggende ny for meg. Å kunne forutsi en mulig reaksjon er enkelt når man kan sitte som en annen liten miss Marple i en krok og se andre si aksjon. I en aktiv samhandling med en eller flere personer forsvinner lett overblikket.

En treningssak, sikkert nok. Men kanskje bra om vi aldri blir helt sikre på å forutse den andres reaksjon. Så holdes dialogen levende.

Situasjonell empati betegner en persons evne til å oppfatte eller møte et annet menneskes følelser i den aktuelle situasjonen. Tramp tramp! Jeg kan våkne om natten og plutselig ha oppdaget, at midt i en samtale tidligere på dagen, da jeg ble sugd inn i argumentasjon, ideer og leting etter svar har jeg kommet til å glemme å registrere en samtalepartners følelser, og enda verre - tråkket på dem.

Empati en prosess mellom mennesker, men det hevdes også innen selvpsykologien at mennesket kan innta en empatisk selvobservasjon, skriver Lisbeth Brudal i boken Positiv psykologi (2006). Vi velger en form for tenkning der vi er spesielt innstilt på å fange opp ”komplekse konfigurasjoner” i oss selv.

International Child Development Program (icdp.no) er et enkelt, helsefremmende og forebyggende program som har som mål å styrke omsorgen og oppveksten for barn og unge. Det retter seg mot omsorgsgivere og skal styrke deres omsorgskompetanse. ICDP programmet ble utviklet av professor Karsten Hundeide og professor Henning Rye ved Universitetet i Oslo. ICDP programmet er anerkjent og benyttet av bl.a. UNICEF og WHO. Nyere forskning viser at barnets samspill med sine nærmeste omsorgsgivere er avgjørende for barnets helhetlige utvikling. ICDP har som sin grunntanke at den beste måten å hjelpe et barn på, er å hjelpe barnets omsorgsperson(er), og at den mest virkningsfulle strategien er å støtte og bevisstgjøre barnets stabile omsorgsnettverk. ICDP setter eksisterende forskning om barn og barns utvikling i system. Programmet har de 3 dialoger og 8 tema for godt samspill, som enkle hjelpemidler for å bevisstgjøre omsorgspersoner på viktigheten av godt samspill med sitt barn for å sikre barnet en sunn følelsesmessig og mental utvikling. (tekst fra den norske nettsiden til ICDP)

Denne høsten har jeg gleden av å delta på kurs i denne tenkningen, og ser det som et verdifullt supplement i den daglige samhandlingen med store og små kreative sjeler. Med barn er det i en alminnelig setting en god ting å bekrefte, og også å speile positive tendenser. Men det kan være stunder da de trenger at vi trekker oss tilbake og gir dem rom til å uttrykke ting.

I studiet kreativ kommunikasjon, hadde vi en lytteøvelse jeg opplevde som spennende, krevende og svært nyttig:

To roller: Fortelleren og lytteren

Varighet:5 min på hver av de to i samtale/lytterposisjon.Lytterens rolle er å være oppmerksom, våken og fokusert, og å lytte uten å bekrefte eller forsterke. Framtoningen skal være et nøytralt speil. Den andre forteller om seg selv. For begge parter kan øvelsen være en utfordring, fordi vi er så inngrodd i et samtalemønster der vi bekrefter hverandre ed små ord, lyder, kroppspråk og mimikk og mens vi snakker søker vi den andres respons på det vi sier. Å inneha hele arenaen uten å få bekreftelse eller avvisning er uvant. For en usikker person som får erfare å høre seg selv uten å bli bekreftet, kanskje endelig lytte til seg selv og ta ordene inn til refleksjon.

Også det å være den tause, men empatiske lytteren er utfordrende, kroppen reagerer med det vante mønsteret å gi resolutt svar på den andres beretning. Men med trening faller kroppen til ro, og man lærer også betydningen av friheten til den andre. Dersom en bekreftelse, selv om den skulle være aldri så velment, kommer for tidlig, eller der samtalepartneren egentlig ikke har kommet til en erkjennelse, kan man risikere å sementere en tilstand som egentlig var en prosess mot et nytt ståsted hos den andre.

Øvelsen avsluttes med loggføring av hva man opplevde i øvelsen – 10 min