Hva handler denne bloggen om?

Denne bloggen ble igangsatt under studiet Kreativ kommunikasjon (HiAk)i 2009 og videreført under studiet Entreprenørskap i ledelse og undervisning NMH 2011.

fredag 22. oktober 2010

Byplanleggere over kjøkkenbordet

De flotte anleggene ved Fetsund lenser rommer et flytende galleri med barnekunst om sommeren. Og et steinkast unna et galleri som selger egenproduserte smykker, bildende kunst såpe og mye mer. Naturinfosenteret har åpent i helgene, ofte med aktiviteter for barna og en flott utstillignsom gir innsikt i de enestående deltaområdene. Fetsund har mye å by på. Men en samlende plan savnes for å binde alle de gode tilbudene sammen.

Vi satt og hang over en kopp te, min studiekollega Berit og jeg, og lekte byplanleggere. Bosatt på Romerike begge to synes vi det er trist at alle de små tettstedene ikke fungerer som møtearenaer for mennesker. Her sover vi, vi steller hagene våre og til nød kjøper melk og brød i nærbutikken, men de store handlesentrene suger til seg kjøpekraft og aktivitet. Det er hit de fleste drar, enten de har en plan om innkjøp, skal kose seg sammen eller et tilfeldig møtested for ungdom uten alternativer. Så ligger gatene tomme på kveldstid, mens vi sitter rastløse og isolerte i våre vakre, nyoppussede stuer.

Sentrifugalkraften i de gigantiske sentrene er så sterk at den dreper småhandel og lokale butikker med særpreg, og gir oss monotone glass- og betongkorridorer der opplevelsene får et syntetisk preg.

Jeg arbeider i Fetsund. Der har kommunen kommet lovlig sent på banen med hensyn til planlegging av stedets viktigste funksjoner. På østsiden av elva ligger kommuneadministrasjonen og man må krysse den trafikkbelastede brua og ned en kronglete vei for å komme til helsestasjon, butikker og togstasjon. Og over dette, rett ved brua klemt mellom trafikk og bratt helling, ligger Kulturtorvet som rommer kulturskolen og Skolestua dagsenter, herredshus og bibliotek. Hvor ofte står jeg ikke en mørk og kald vinterkveld og underviser, mens gårdsplassen utenfor er fylt med biler - på tomgang. Den offentlige kommunikasjonen er elendig, barn må kjøres til alle tilbud. Og for de voksne er det ingen tilbud når biblioteket er stengt. Tenk om man hadde en helhetlig tenkning, sukker jeg. Samkjøring mellom de kommunale tilbudene, som også kollektivtransporten forholdt seg til. En hyggelig liten kafe et sted på dette tunet, der de voksne kunne møtes mens barna er på kulturskolen, eller bare lese en bok over en god kopp kaffe.

Det finnes et koselig galleri i Fetsund, om man beveger seg ned bakken til Fetsund lenser (gjør det, og opplev hvilken perle dette området er for turgåere, interesserte i lokalhistorie og kunst), men akk så langt fra alle de ting som kunne gitt en synergieffekt.

For hva skal til for at et sted skal blomstre?

Ingrediensene næringsliv, kulturopplevelser, spisested og underholdning, kommunikasjon og plassering er viktige. Et sted skal leve i arbeidstid - og når vi har fri. Handlesentrene, tross lange åpningstider, gir oss ikke dette.

Er det noen grunn til at Strømmen skal være en kullosstinkende gjennomfartsåre der bare storsenteret fungerer? Her finnes så mange av de nødvendige ressursene på plass, det er bare ingen synergi mellom dem.

Jeg har lyst til å nevne Kulturskolen Mjølkefabrikken, beliggende i gamle fabrikklokaler på Østre Toten, som et eksempel på vellykket kombinasjon av politikk, næring og kultur. Her har kulturpersoner, politikere og næringsdrivende i samarbeid utviklet et sted der forskjellige virksomheter møtes. Kulturskolen har vært en viktig pådriver i utviklingsprosessen. Stedet har lokaler for drift av kulturskolen, scene for større og mindre visningsbehov, det er kafe, og et uteanlegg med brygge og båtutleie. Næringsvirksomhet i området gir en synergieffekt til et levende miljø. Ved å sette sammen virksomheter som kan fungere harmonisk i forhold til hverandre kan man skape tilbud som blir attraktive.

Plassering i forhold til hvilke typer aktivitet er viktig å vurdere. For eksempel kan beliggenhet ved elv/havn være attraktivt i sommerhalvåret for publikum. Men da må man finne løsninger for de stille periodene i vinterhalvåret. En liten forretning i Oslo som kombinerte to sesongaktiviteter; salg av snowboards og ekstremsportutstyr for vinter/ MC-utleie for sommerdrift. Butikken finnes ikke lenger; trolig har plasseringen spilt en rolle; unike tiltak trenger rett plassering i forhold til potensielle kunder.



Betydningen av empati

Empati; å forutsi, oppfatte og møte andre menneskers følelser.


Den eller den har mye eller ingen empati, kan man komme til å si. Men empati er ikke et entydig begrep.

Ulla Holm redegjør i boken Empati – at förstå andra menniskors känslor (2001) for vanlig inndeling av ulike former for empati: Affektiv og kognitiv empati som framhever mekanismene i den empatiske prosessen.

Prediktiv empati evnen til å forutsi hvordan et annet menneske kommer til å reagere. Som lærer opplever jeg stadig at elevene overrumpler meg med argumenter jeg ikke har tenkt over, og at jeg blir stående svar skyldig. Ikke i mangel på faktasvar, men fordi tanken de kommer med er grunnleggende ny for meg. Å kunne forutsi en mulig reaksjon er enkelt når man kan sitte som en annen liten miss Marple i en krok og se andre si aksjon. I en aktiv samhandling med en eller flere personer forsvinner lett overblikket.

En treningssak, sikkert nok. Men kanskje bra om vi aldri blir helt sikre på å forutse den andres reaksjon. Så holdes dialogen levende.

Situasjonell empati betegner en persons evne til å oppfatte eller møte et annet menneskes følelser i den aktuelle situasjonen. Tramp tramp! Jeg kan våkne om natten og plutselig ha oppdaget, at midt i en samtale tidligere på dagen, da jeg ble sugd inn i argumentasjon, ideer og leting etter svar har jeg kommet til å glemme å registrere en samtalepartners følelser, og enda verre - tråkket på dem.

Empati en prosess mellom mennesker, men det hevdes også innen selvpsykologien at mennesket kan innta en empatisk selvobservasjon, skriver Lisbeth Brudal i boken Positiv psykologi (2006). Vi velger en form for tenkning der vi er spesielt innstilt på å fange opp ”komplekse konfigurasjoner” i oss selv.

International Child Development Program (icdp.no) er et enkelt, helsefremmende og forebyggende program som har som mål å styrke omsorgen og oppveksten for barn og unge. Det retter seg mot omsorgsgivere og skal styrke deres omsorgskompetanse. ICDP programmet ble utviklet av professor Karsten Hundeide og professor Henning Rye ved Universitetet i Oslo. ICDP programmet er anerkjent og benyttet av bl.a. UNICEF og WHO. Nyere forskning viser at barnets samspill med sine nærmeste omsorgsgivere er avgjørende for barnets helhetlige utvikling. ICDP har som sin grunntanke at den beste måten å hjelpe et barn på, er å hjelpe barnets omsorgsperson(er), og at den mest virkningsfulle strategien er å støtte og bevisstgjøre barnets stabile omsorgsnettverk. ICDP setter eksisterende forskning om barn og barns utvikling i system. Programmet har de 3 dialoger og 8 tema for godt samspill, som enkle hjelpemidler for å bevisstgjøre omsorgspersoner på viktigheten av godt samspill med sitt barn for å sikre barnet en sunn følelsesmessig og mental utvikling. (tekst fra den norske nettsiden til ICDP)

Denne høsten har jeg gleden av å delta på kurs i denne tenkningen, og ser det som et verdifullt supplement i den daglige samhandlingen med store og små kreative sjeler. Med barn er det i en alminnelig setting en god ting å bekrefte, og også å speile positive tendenser. Men det kan være stunder da de trenger at vi trekker oss tilbake og gir dem rom til å uttrykke ting.

I studiet kreativ kommunikasjon, hadde vi en lytteøvelse jeg opplevde som spennende, krevende og svært nyttig:

To roller: Fortelleren og lytteren

Varighet:5 min på hver av de to i samtale/lytterposisjon.Lytterens rolle er å være oppmerksom, våken og fokusert, og å lytte uten å bekrefte eller forsterke. Framtoningen skal være et nøytralt speil. Den andre forteller om seg selv. For begge parter kan øvelsen være en utfordring, fordi vi er så inngrodd i et samtalemønster der vi bekrefter hverandre ed små ord, lyder, kroppspråk og mimikk og mens vi snakker søker vi den andres respons på det vi sier. Å inneha hele arenaen uten å få bekreftelse eller avvisning er uvant. For en usikker person som får erfare å høre seg selv uten å bli bekreftet, kanskje endelig lytte til seg selv og ta ordene inn til refleksjon.

Også det å være den tause, men empatiske lytteren er utfordrende, kroppen reagerer med det vante mønsteret å gi resolutt svar på den andres beretning. Men med trening faller kroppen til ro, og man lærer også betydningen av friheten til den andre. Dersom en bekreftelse, selv om den skulle være aldri så velment, kommer for tidlig, eller der samtalepartneren egentlig ikke har kommet til en erkjennelse, kan man risikere å sementere en tilstand som egentlig var en prosess mot et nytt ståsted hos den andre.

Øvelsen avsluttes med loggføring av hva man opplevde i øvelsen – 10 min



mandag 18. oktober 2010

Å visualisere sin egen kropp tredimensjonalt


I innlegget Et annerledes tankekart har jeg fortalt mer om bakgrunnen for denne lille øvelsen:



Det å tegne seg selv med et utgangspunkt i balansefølelse, tygngdeopplevelse (hvilke punkter på kroppen som man best kjenner kontakten med underlaget tegnes inn først), deretter flyttes fokus til venstre fotmed en nøye gjennomgang av tær, fotsåle, hæl og ankler. Ved å ta med pust (å visualisere at man puster helt inn i/ut av de delene av legemet man holder konsentrasjonen ved) oppleves en nærhet til kroppsdelen. Lignende tenkning brukes i Mindfulness meditasjon og i yoga.
Sakte "skanner" man gjennom kroppen og ved å bevege pennen over arket samtidig som man gjør tankeøvelsen får man en bedre forankring i forståelsen av anatomi og tredimensjonal framstilling.
Tempo er selvfølgelig langt raskere i denne lille filmsnutten enn i klokketid. Men om man kommer inn i ordentlig arbeidsflyt vil man kunne oppleve at det som kjennes som en fem minutters øvelse kanskje har tatt det firedobbelte.

Jeg bruker denne øvelsen primært for å bedre egne tegneferdigheter og bruker den også i bevisstgjøring av unge elever til å virkelig å oppleve tredimensjonal form. Men jeg håper å kunne dokumentere at den også har konsentrasjonsfremmende aspekter, og at den kan benyttes i andre sammenhenger også.


søndag 17. oktober 2010

Mozart-effekten er død; lenge leve musikkterapien!


Da jeg leverte eksamensbesvarelse til studiet kreativ kommunikasjon i fjor vinter, hadde jeg en teori om at graden av rehabilitering avhenger av brukerens emosjonelle engasjement i de aktivitetene som tas i bruk. Jeg interesserte meg derfor for å se hvilke muligheter som ligger i å aktivere brukeren, og hvilke typer terapi som egner seg for forskjellige grupper.
I en musikalsk opplevelse finnes forskjellig grad av involvering av parter, fra bruker (publikummer) til utøver (opphavsperson eller utøvende musiker)
La oss se for oss en skala av aktivitet og kreativitet der vi plasserer den mottakende
publikummerens opplevelse i én ende, og den skapende utøveren i den andre enden, med alle mulige mellomstadier mellom disse ytterpunktene.

Å lytte passivt til musikk, hva slags påvirkning handler det om?

Mozarteffekten vakte stor oppmerksomhet langt ut over forskermiljøer da den først ble omtalt i 1993. Det virker som om vi hadde et kollektivt sug etter at en sammenheng måtte eksistere; en link mellom intelligens og klassisk musikk.
Men hvordan virker musikk på hjernen?



«Mozart-effekten» (a b c Rauscher) ble omtalt i det amerikanske tidsskriftet Nature i
1993 i en kort artikkel om en gruppe studenter, som ble gitt en test i såkalt romlig
forståelse.
Noen av studentene fikk høre Mozarts sonate for to klaverer i D-dur i ti
minutter før de fikk testen. En kontrollgruppe fikk høre avspenningsmusikk, mens en
annen satt i stillhet.

De som lyttet til Mozart klarte testen langt bedre enn de andre.
Dermed dukket begrepet «Mozart-effekten» opp. Forskningsrapportens nyanser gikk
raskt tapt. Selv om popularisering og mange misoppfattelser rundt undersøkelsen først
førte til en voldsom interesse og deretter en diskreditering, har revurdering av
materialet i 2001 (Thompson, E.G. og Husain) påvist at det handler om en virkning som
ikke er noen intelligensutvidelse, men "enjoyment arousal”, der lytting til musikk
deltakerne likte (og altså ikke nødvendigvis Mozart) kunne gi temporær følelsesmessig
oppsving, en effekt som kunne vare inntil ca 20 minutter. Derimot var forskerne mindre
avvisende når det gjelder spørsmål om hvorvidt musikkundervisning kunne påvirke
IQ'en, særlig hos små barn.

Musikkterapi gir trolig andre muligheter enn det å uttrykke seg i bilder, fordi det
henvender seg til andre områder i hjernen. NRK P2hadde i fjor høst en programserie om musikkterapi. I første innslag kom man inn på at hørselen knyttes til de eldste delene av hjernen, og dermed er godt egnet for mennesker som er rammet av Parkinson, traumebearbeiding, stressregulering osv.

Oliver Sacks, forfatter og nevrolog, har vært spesielt glad i Bach siden barndommen. I det lille filmklippet over har han vært forsøksperson i et prosjekt der hjernerespons blir målt i forhold til lytting til Bach, og målt opp mot Beethoven, som han ikke har noe sterkt forhold til.

Forskjellene i respons er tydelige å se. På et punkt er det en reaksjon, også på lytting til Beethoven, men kun i lytting til Bach blir amygdala aktivert. Og selv når han på et punkt ikke er i stand til å fortelle hvilken komponist han lytter til, og ikke kjenner seg emoisjonelt berørt av musikken, viser målingen at hjernen reagerer mer positivt på det som er Bach!

For å se det fulle innslaget, varighet 4 minutter, klikk en av linkene under:

Å 'se' ting som beviselig ikke er der er ikke nødvendigvis tegn på begynnende demens eller psykose

Oliver Sacks, nevrolog og forfatter av flere bestselgende bøker* om forskning relatert til hjerneforskning, har den vidunderlige evnen å forene stor kunnskap med evnen til å formidle den for oss mindre innvidde.

At sansene kan spille oss puss gjør at mange betrakter dem som 'upålitelige'. Og å se ting man vet ikke kan være virkelige er skremmende.

Som Sacks forklarer i dette innslaget som ligger på Youtube er ikke visuell hallusinasjon nødvendigvis et tegn på begynnende psykose eller demens.
Charles Bonnet syndrom kan forekomme hos personer med redusert eller tapt synsevne.
Personene som lider av CBS forstår som regel selv at det dreier seg om en hallusinasjon, ikke et virkelig synsinntrykk.
Det kan dreie seg om geometriske mønstre, eller oppsplitting av et synsinntrykk, eller bevegelige hallusinasjoner, det kan være tegneserielignende bilder, det kan være mennesker som beveger seg. I blant er disse menneskene i hallusinasjonene deformerte, med forstørrede ansiktrekk, tenner som er forstørret bare på en side og andre opplevelser som utvilsomt er ubehagelig for den som opplever det, selv om personen selv forstår det er en hallusinasjon.
Og som Sacks forklarer; i CBS-hallusinasjon er det ingen interaksjon mellom det personen ser og personen selv. Psykotisk hallusinasjon, enten den er visuell eller i form av lyd, stemmer, henvender seg til personen i form av anklager og beskyldninger eller overtalelser osv.

Men selv om personen med CBS vet hun hallusinerer kan opplevelsen være skremmende nok. Sacks mener at mange som har redusert synsevne og opplever denne typen hallusinasjoner trolig ikke våger å komme fram med det de opplever, av frykt for å få en psykiatrisk diagnose.

I dette innslaget forklarer Oliver Sacks om visuelle hallusinasjoner, og hvordan man kan oppleve det uten at det er tegn på rus, psykose eller demens.


* Noen bøker av Oliver Sacks
The Man Who Mistook His Wife for a Hat
Awakenings (som filmen med samme navn bygger på)
Uncle Tungsten: Memories of a Chemical Boyhood Selvbiografi om sin egen oppvekst.


Jeg kommer tilbake til Oliver Sacks i et senere innlegg, om musikk og påvirkning i hjernen.