Jeg holder to bøker om tegning høyt: Betty Edwards Å tegne er å se og Den naturlige måten å tegne av Kimon Nicolaïdes. Med metoder fra disse bøkene har mang en kunst- og håndverklærer erfart at elever, uansett alderstrinn, gjør syvmils framskritt i tegneferdigheter - på kort tid. Men jeg mener bøkene kan åpne for andre muligheter enn de kunstneriske. Og jeg finner inspirasjon fra andre områder...
Omslag til bøkene av Betty Edwards Å tegne er å se og Kimon Nicolaïdes' Den naturlige måten å tegne. Det er mulig å kjøpe bøkene, bla. på nettet.
Den naturlige måten å tegne bygger i korte trekk på tre grunnøvelser: Sakte og nøyaktig konturtegning, fri og hurtig tegning av bevegelse og valørtegning med fokus på volum og masse. Nicolaïdes hadde, som meg selv, bakgrunn som karttegner.
Han maner til årvåken konsentrasjonen under øvelser i konturtegning. Gjennom rablende hurtige tegneteknikk som fokuserer på volum oppøves evnen til å oppfatte romfølelse, volum. Begge øvelser har visse liheter med metoder man gjenfinner i kartframstilling, det å tegne inn høydekoter på et flatt papirark og slik gjøre rede for endringer i topografi. Ved å konsentrere om topografiske endringer og gi et grafisk uttrykk for dem, økes forståelsen av volumet.
Så til et helt annet kunnskapsområde:
May-Britt og Edvard Moser arbeider med forskning på stedsans og hukommelse. Forsøk utført med rotter viser at hjernen har et indre navigasjonssystem som fungerer bedre enn GPS, og uten satellitter. I entorhinal cortex finnes celler
som lagrer informasjon om hvor man til enhver tid befinner seg. Cellene samarbeider om å gi hjernen et slags kart over omgivelsene, og gir til sammen informasjon om hvor rotta er, hvilken retning den beveger seg i, og lengden på de ulike distansene den beveger seg.
I et radiointervju på NRK for noen måneder tilbake fortalte de to forskerne hvordan hjernen registrerer informasjon om sted og rom, hvordan vi danner indre kart over omgivelsene; daglige kart som ligger hurtig tilgjengelig, men også stedene vi ikke oppsøker hyppig dannes som indre kart.
Hvorfor interesserer denne forskningen meg?
Noen unge har en tendens til å leve i hodet, stenge bevisstheten om kroppen ute. Andre har gjort kroppen til et ytre objekt som vurderes med andre menneskers verdisetting. De dyrker kroppen, ved for eksempel å bli så magre som mulig, men behandler den i realiteten fiendtlig. I begge tilfeller trengs virkemidler for å 'lande' i egen kropp igjen.
Jeg kombinerer tegneøvelser med autogen trening for å danne et avslappet, men eksakt bilde egen kropp.
Først introduserer jeg autogen trening som metode. Personen skal ha erfart hvordan kroppen og sinnet kan bringes til rolig eksistens. Gjennom gjentakelser oppøves denne evnen (som kan være vanskelig nok, om opplevelsen av kropp er utestengt). Så går jeg et skritt videre:
Personen skal først ligge ned, og innta en helt avslappet kroppsholdning. Tømme hodet for tanker og puste dypt og rolig, som i innledning til autogen trening. Deretter skal hun kjenne etter hvilke punkter på kroppen som er i størst kontakt med underlaget, og legge dette som et minne som kan hentes fram. Videre forestille seg at hun med røntgenblikk danner et mentalt 3D-bilde, kroppsdel for kroppsdel.
Deretter markere det på et ark feks med en kullstift brukt flatt mot papiret. Så skal resten av kroppens volum/underlagskontakt markeres hierarkisk etter samme prinsipp. Ofte er dette veldig vanskelig for unge elever, men evnen kan oppøves.
Denne store tegningen blir tatt vare på, og i enkelte tilfeller tegnet på igjen og igjen, og gradvis bygges en kropp opp i tegningen, etterhvert som detaljer registreres.
En annen metode jeg bruker er rett og slett Nicolaïdes volumøvelser; å la blyanten rotere på papiret og lage en topografisk 'rabling' av egen kropp.
Også det å tegne andres kropp med samme metode opplever jeg som en viktig metode til å få en mer avslappet holdning til kropp og kroppsidealer.
Hvis man har hatt et oppheng i egen kropp kan evnen til å ta inn menneskene rundt seg være vanskelig. Også for å øve opp sensitivitet og omtanke for andre kan tegneøvelser brukes som redskap. Å posere som modell i en statisk stilling vil etter kort tid være slitsomt. Jeg lar personen selv stå i korte positurer og deretter lage en hurtig nedtegning som for eksempel fokuserer på muskelbelastning. Også det å tegne andre, og skulle gjette hvilke kroppsdeler som først kjenner belastning i stillingen gir trening i å sette seg inn i andres situasjon.
Konturtegning er en øvelse som er godt beskrevet i begge de nevnte bøkene. Den er også skjerpende på evnen til å konsentrere og kordinere øye,hånd og hjerne.
Her en av de første konturtegningene jeg har utført selv, tidlig på 90-tallet. Metoden som fordrer at man holder blikket festet på det man tegner (her speilbildet), ikke hele tiden kontrollerer hva blyanten risser ned på arket. Man lar blyantspissen sakte bevege seg på papiret og konsentrerer om å betrakte et punkt og forsøke å gi maksimal gjengivelse av endringer i omrissets kurver. Siden det er en av de første gangene jeg gjorde øvelsen, var det vanskelig å koordinere håndbevegelse med hva øye og hjerne så.
Med jevnlig trening vil evnen til å registrere kurveendring økes, og evnen til å treffe rett sted på papiret blir gradvis bedre. De to tegningene er ikke datert, men trolig laget med to-tre ukers mellomrom.
Her er utfordringen å kombinere konturtegningens nøyaktighet med volum, i denne øvelsen tegnes et rutenett der volumene skal registreres.
Det å øve opp sansing av egen kropp via tegning kan være en innfallsvinkel til å til å forsone sinn og kropp i stedet for å bruke kroppen som kamparena.
Om det har terapeutisk betydning har jeg enda for lite dokumentasjon til å kunne hevde. Men brukt med nennsomhet og i tråd med personens egen motivasjon vil det i alle fall gi resultater i form av økte tegneferdigheter - som også kan resultere i bedret selvfølelse.
Innlegg
