En av mine medstudenter, Jane Mellem Linner definerte i en hjemmeoppgave i Emne 1 at kreativ kommunikasjon handler om skapende samspill. Jeg finner betegnelsen dekkende.
Jeg opplever at studiet har en spennende og konstruktiv fagsammensetning, og at fokusområdene på en enestående måte griper inn i hverandre, påvirker hverandres utvikling. Kreativitet er etterspurt vare i arbeidsmarkedet. Både som utdanning og i økende grad som inspirasjon og drivkraft i arbeidslivet generelt. Likevel har jeg lyst til å drøfte noe som er problematisk relatert til kreative yrker som blir lite snakket om.
Jeg har i en femtenårsperiode vært oppmerksom på at kreative yrker har en aldersbetingelse. Jeg oppdaget som billedredaktør for en antologi for barn i perioden 1993 – 96 at de erfarne utøverne som jeg kontaktet utviste en takknemlighet og ydmykhet som stod i kontrast til den posisjon de hadde i faglige sammenhenger. De kunne være prisbelønte og misunte, men hadde problemer med å skaffe oppdrag utover dem de skapte selv.
I de følgende årene har problemet opptatt meg, og i økende grad har jeg sett at dette også angår meg. Men ikke bare meg.
La meg trekke fram noen eksempler fra kunstscenen av nyere dato:
”Blir kvinner usynlige når de runder 50?” Tema for forestillingen Elephant Stories ved Festspillene i Bergen 2009[i]
” … Det eg nok har sagt og tenkt og tenkjer er at for de aller fleste både forfattarar og kunstnarar når du har passert femti kan du godt skrive godt og du kan kanskje til og med laga dine beste verk, men det er ytterst få som bidreg eller kjem fram med noko avgjerande nytt. Då er du så… Det trur eg er tilfelle sånn menneskeleg sett og. Når du er femti år så er du forma som den du er.” Intervju med Jon Fosse Scenerom NRK2 29.09.09[ii]
Henri Matisse var 72 år gammel da han av helsegrunner måtte legge fra seg penselen. Han arbeidet med papirklipp til sin død 12 år senere, mange anser at disse har enestående kvaliteter i hans samlede verk. Bilde fra Wikipedia Commons
Programmet Scenerom i P2 tar for seg 10.11.09 en danseforestilling der danserne fra Høvik ballett har hentet ballettskoene ned fra loftet etter mange års opphold[iii]. Intervjueren spør: ”Alderen er en ting i forhold til kroppen og sånn. Men det er jo --. Hodet har jo også kommet et stykke lenger siden sist. Hva skjer med dansen da?” Innslaget uttrykker en positiv fascinasjon over at han ser en profesjonell forestilling til tross for at utøverne er 20 år over den alderen da dansere normalt oppgir aktiv karriere.
Skuespilleren Kjersti Holmen ble intervjuet i forbindelse med premieren på Fanny og Alexander og var takknemlig over å bli gitt en så prestisjefylt rolle som Emilie i stykket, fordi hun mente at ”etter fylte femti var de fleste togene gått”, som hun uttrykker det i intervjuet.[iv]
En uformell utspørring av kolleger i forskjellige grener av kreative yrker forteller at det er en tøff og kort karriere innen de fleste områdene. Jeg har blant annet samtalt med billedkunstnere, fotografer, skuespillere, yrkestegnere som alle forteller at mellom 45 – 50 begynner det å bli stille rundt dem. Men de færreste snakker om det, og blir overrasket når de innser at dette ikke bare handler om dem selv. Det ligger en betydelig mengde skam relatert til å bli silt ut fra arbeidsmarkedet.
Selvportrett av Rembrandt Harmenszoon van Rijn fra 1622, 26 år gammel og med betydelig suksess som maler. Bilde fra Wikipedia Commons
Rembrandt som møter oss i 1655 uttrykker for meg en moden mann som har blitt langt mer ydmyk for hva livet rommer. Bilde fra Wikipedia Commons
Det jeg vil fram til er at det er ligger et problem i å sette kreativiteten som et positivt ideal, uten at vi drøfter de sidene som ikke er så lyse også.
Aldersekskludering rammer de kreative yrkene spesielt, men også arbeidsmarkedet som helhet. Godt voksne yrkesutøvere er ikke attraktive.
Finn Roar Bruun, leder av Naturviterne har som overskrift i sin blogg 20.10 09 Gammel og erfaren – ikke lenger en hedersbetegnelse?[v] Blogginnlegget spør om seniorbegrepet har blitt en belastning og viser til en artikkel i Dagbladet[vi]. Der blir Marie Simonsen sitert: ” - Dette begynner å ligne mer på en mimrefest for Gro enn en ny regjering. Stoltenberg har erstattet veteranene med eldre veteraner. Både Johnsen, Berg-Hansen og Faremo er solide navn, men pensjonert fra rikspolitikken. Når han i tillegg satser på Strøm-Erichsen og Schjøtt-Pedersen i sentrale posisjoner, er det smått med fornying. Totalbildet er litt gubbete.”
April 2009 så jeg et nyhetsinnslag på spansk fjernsyn som tok for seg at arbeidsløsheten i forbindelse med finanskrisen spesielt rammet middelaldrende kvinner. På den tiden innslaget ble sendt fantes 5 millioner kvinner med høyere utdanning som mistet arbeidet, og som man ikke regnet med ville komme tilbake i arbeid. Finanskrisen har vært spesielt vanskelig for kvinner mange steder i verden. Unge kvinner kommer ikke inn på arbeidsmarkedet[vii], og middelaldrende som blir sortert ut.[viii]
På sitt dødsleie 89 år gammel skal Hokusai ha sagt" Om himmelen bare ville ha gitt meg ti år til... Bare fem år til, da kunne jeg ha blitt en ordentlig maler". Han lagde bildet "The Great Wave off Kanawanga", som regnes for å være et av hans sterkeste verker da han var i 60-årene. Bilde fra Wikipedia Commons.
Er det slik at samfunnet anser femtiåringer som gubbete, slik Simonsen sier? Når man også vet at unge arbeidstakere sliter med å få innpass, vil det si at vi overlater marken til en nokså snever aldergruppe hvis fremste kvalifikasjon ser ut til å være rovdyrinstinktet der man vurderer om konkurrentene er byttedyr eller et yngre artseksemplar som er ute etter å sluke en.
Innlegg
