Senterpartiets oppdaterte logo

‎"- Jeg er veldig fornøyd. Dette er en mer naturtro logo, og det er jo noe med nettopp Senterpartiet og det naturlige." uttaler kommunikasjonsrådgiver i Sp, Torvild Sveen.

Naturtro=naturlig? Hmmm.

Norsk visuell kommunikasjon har i større grad enn i andre europeiske land dreid i retning av favorisering av fotografiet de siste 20 årene. Sjekk bare dagligvareforretningene; på 80-tallet var etikettene håndtegnet på eplecider, jordbærsyltetøy osv. Når tegnede etiketter i dag brukes er det kun for å understreke at noe er nostalgisk (Kong Oscar sardinboks, Freieas melkesjokolade).
Underlig at ikke Senterpartiet tar inn over seg hvordan fotografiet har tapt terreng som dokumentasjon på virkelighet.

Byplanleggere over kjøkkenbordet

De flotte anleggene ved Fetsund lenser rommer et flytende galleri med barnekunst om sommeren. Og et steinkast unna et galleri som selger egenproduserte smykker, bildende kunst såpe og mye mer. Naturinfosenteret har åpent i helgene, ofte med aktiviteter for barna og en flott utstillignsom gir innsikt i de enestående deltaområdene. Fetsund har mye å by på. Men en samlende plan savnes for å binde alle de gode tilbudene sammen.

Vi satt og hang over en kopp te, min studiekollega Berit og jeg, og lekte byplanleggere. Bosatt på Romerike begge to synes vi det er trist at alle de små tettstedene ikke fungerer som møtearenaer for mennesker. Her sover vi, vi steller hagene våre og til nød kjøper melk og brød i nærbutikken, men de store handlesentrene suger til seg kjøpekraft og aktivitet. Det er hit de fleste drar, enten de har en plan om innkjøp, skal kose seg sammen eller et tilfeldig møtested for ungdom uten alternativer. Så ligger gatene tomme på kveldstid, mens vi sitter rastløse og isolerte i våre vakre, nyoppussede stuer.

Sentrifugalkraften i de gigantiske sentrene er så sterk at den dreper småhandel og lokale butikker med særpreg, og gir oss monotone glass- og betongkorridorer der opplevelsene får et syntetisk preg.

Jeg arbeider i Fetsund. Der har kommunen kommet lovlig sent på banen med hensyn til planlegging av stedets viktigste funksjoner. På østsiden av elva ligger kommuneadministrasjonen og man må krysse den trafikkbelastede brua og ned en kronglete vei for å komme til helsestasjon, butikker og togstasjon. Og over dette, rett ved brua klemt mellom trafikk og bratt helling, ligger Kulturtorvet som rommer kulturskolen og Skolestua dagsenter, herredshus og bibliotek. Hvor ofte står jeg ikke en mørk og kald vinterkveld og underviser, mens gårdsplassen utenfor er fylt med biler - på tomgang. Den offentlige kommunikasjonen er elendig, barn må kjøres til alle tilbud. Og for de voksne er det ingen tilbud når biblioteket er stengt. Tenk om man hadde en helhetlig tenkning, sukker jeg. Samkjøring mellom de kommunale tilbudene, som også kollektivtransporten forholdt seg til. En hyggelig liten kafe et sted på dette tunet, der de voksne kunne møtes mens barna er på kulturskolen, eller bare lese en bok over en god kopp kaffe.

Det finnes et koselig galleri i Fetsund, om man beveger seg ned bakken til Fetsund lenser (gjør det, og opplev hvilken perle dette området er for turgåere, interesserte i lokalhistorie og kunst), men akk så langt fra alle de ting som kunne gitt en synergieffekt.

For hva skal til for at et sted skal blomstre?

Ingrediensene næringsliv, kulturopplevelser, spisested og underholdning, kommunikasjon og plassering er viktige. Et sted skal leve i arbeidstid - og når vi har fri. Handlesentrene, tross lange åpningstider, gir oss ikke dette.

Er det noen grunn til at Strømmen skal være en kullosstinkende gjennomfartsåre der bare storsenteret fungerer? Her finnes så mange av de nødvendige ressursene på plass, det er bare ingen synergi mellom dem.

Jeg har lyst til å nevne Kulturskolen Mjølkefabrikken, beliggende i gamle fabrikklokaler på Østre Toten, som et eksempel på vellykket kombinasjon av politikk, næring og kultur. Her har kulturpersoner, politikere og næringsdrivende i samarbeid utviklet et sted der forskjellige virksomheter møtes. Kulturskolen har vært en viktig pådriver i utviklingsprosessen. Stedet har lokaler for drift av kulturskolen, scene for større og mindre visningsbehov, det er kafe, og et uteanlegg med brygge og båtutleie. Næringsvirksomhet i området gir en synergieffekt til et levende miljø. Ved å sette sammen virksomheter som kan fungere harmonisk i forhold til hverandre kan man skape tilbud som blir attraktive.

Plassering i forhold til hvilke typer aktivitet er viktig å vurdere. For eksempel kan beliggenhet ved elv/havn være attraktivt i sommerhalvåret for publikum. Men da må man finne løsninger for de stille periodene i vinterhalvåret. En liten forretning i Oslo som kombinerte to sesongaktiviteter; salg av snowboards og ekstremsportutstyr for vinter/ MC-utleie for sommerdrift. Butikken finnes ikke lenger; trolig har plasseringen spilt en rolle; unike tiltak trenger rett plassering i forhold til potensielle kunder.

Betydningen av empati

Empati; å forutsi, oppfatte og møte andre menneskers følelser.

Den eller den har mye eller ingen empati, kan man komme til å si. Men empati er ikke et entydig begrep.

Ulla Holm redegjør i boken Empati – at förstå andra menniskors känslor (2001) for vanlig inndeling av ulike former for empati: Affektiv og kognitiv empati som framhever mekanismene i den empatiske prosessen.

Prediktiv empati evnen til å forutsi hvordan et annet menneske kommer til å reagere. Som lærer opplever jeg stadig at elevene overrumpler meg med argumenter jeg ikke har tenkt over, og at jeg blir stående svar skyldig. Ikke i mangel på faktasvar, men fordi tanken de kommer med er grunnleggende ny for meg. Å kunne forutsi en mulig reaksjon er enkelt når man kan sitte som en annen liten miss Marple i en krok og se andre si aksjon. I en aktiv samhandling med en eller flere personer forsvinner lett overblikket.

En treningssak, sikkert nok. Men kanskje bra om vi aldri blir helt sikre på å forutse den andres reaksjon. Så holdes dialogen levende.

Situasjonell empati betegner en persons evne til å oppfatte eller møte et annet menneskes følelser i den aktuelle situasjonen. Tramp tramp! Jeg kan våkne om natten og plutselig ha oppdaget, at midt i en samtale tidligere på dagen, da jeg ble sugd inn i argumentasjon, ideer og leting etter svar har jeg kommet til å glemme å registrere en samtalepartners følelser, og enda verre - tråkket på dem.

Empati en prosess mellom mennesker, men det hevdes også innen selvpsykologien at mennesket kan innta en empatisk selvobservasjon, skriver Lisbeth Brudal i boken Positiv psykologi (2006). Vi velger en form for tenkning der vi er spesielt innstilt på å fange opp ”komplekse konfigurasjoner” i oss selv.

International Child Development Program (icdp.no) er et enkelt, helsefremmende og forebyggende program som har som mål å styrke omsorgen og oppveksten for barn og unge. Det retter seg mot omsorgsgivere og skal styrke deres omsorgskompetanse. ICDP programmet ble utviklet av professor Karsten Hundeide og professor Henning Rye ved Universitetet i Oslo. ICDP programmet er anerkjent og benyttet av bl.a. UNICEF og WHO. Nyere forskning viser at barnets samspill med sine nærmeste omsorgsgivere er avgjørende for barnets helhetlige utvikling. ICDP har som sin grunntanke at den beste måten å hjelpe et barn på, er å hjelpe barnets omsorgsperson(er), og at den mest virkningsfulle strategien er å støtte og bevisstgjøre barnets stabile omsorgsnettverk. ICDP setter eksisterende forskning om barn og barns utvikling i system. Programmet har de 3 dialoger og 8 tema for godt samspill, som enkle hjelpemidler for å bevisstgjøre omsorgspersoner på viktigheten av godt samspill med sitt barn for å sikre barnet en sunn følelsesmessig og mental utvikling. (tekst fra den norske nettsiden til ICDP)

Denne høsten har jeg gleden av å delta på kurs i denne tenkningen, og ser det som et verdifullt supplement i den daglige samhandlingen med store og små kreative sjeler. Med barn er det i en alminnelig setting en god ting å bekrefte, og også å speile positive tendenser. Men det kan være stunder da de trenger at vi trekker oss tilbake og gir dem rom til å uttrykke ting.

I studiet kreativ kommunikasjon, hadde vi en lytteøvelse jeg opplevde som spennende, krevende og svært nyttig:

To roller: Fortelleren og lytteren

Varighet:5 min på hver av de to i samtale/lytterposisjon.Lytterens rolle er å være oppmerksom, våken og fokusert, og å lytte uten å bekrefte eller forsterke. Framtoningen skal være et nøytralt speil. Den andre forteller om seg selv. For begge parter kan øvelsen være en utfordring, fordi vi er så inngrodd i et samtalemønster der vi bekrefter hverandre ed små ord, lyder, kroppspråk og mimikk og mens vi snakker søker vi den andres respons på det vi sier. Å inneha hele arenaen uten å få bekreftelse eller avvisning er uvant. For en usikker person som får erfare å høre seg selv uten å bli bekreftet, kanskje endelig lytte til seg selv og ta ordene inn til refleksjon.

Også det å være den tause, men empatiske lytteren er utfordrende, kroppen reagerer med det vante mønsteret å gi resolutt svar på den andres beretning. Men med trening faller kroppen til ro, og man lærer også betydningen av friheten til den andre. Dersom en bekreftelse, selv om den skulle være aldri så velment, kommer for tidlig, eller der samtalepartneren egentlig ikke har kommet til en erkjennelse, kan man risikere å sementere en tilstand som egentlig var en prosess mot et nytt ståsted hos den andre.

Øvelsen avsluttes med loggføring av hva man opplevde i øvelsen – 10 min

Å visualisere sin egen kropp tredimensjonalt

I innlegget Et annerledes tankekart har jeg fortalt mer om bakgrunnen for denne lille øvelsen:

Det å tegne seg selv med et utgangspunkt i balansefølelse, tygngdeopplevelse (hvilke punkter på kroppen som man best kjenner kontakten med underlaget tegnes inn først), deretter flyttes fokus til venstre fotmed en nøye gjennomgang av tær, fotsåle, hæl og ankler. Ved å ta med pust (å visualisere at man puster helt inn i/ut av de delene av legemet man holder konsentrasjonen ved) oppleves en nærhet til kroppsdelen. Lignende tenkning brukes i Mindfulness meditasjon og i yoga.

Sakte "skanner" man gjennom kroppen og ved å bevege pennen over arket samtidig som man gjør tankeøvelsen får man en bedre forankring i forståelsen av anatomi og tredimensjonal framstilling.

Tempo er selvfølgelig langt raskere i denne lille filmsnutten enn i klokketid. Men om man kommer inn i ordentlig arbeidsflyt vil man kunne oppleve at det som kjennes som en fem minutters øvelse kanskje har tatt det firedobbelte.

Jeg bruker denne øvelsen primært for å bedre egne tegneferdigheter og bruker den også i bevisstgjøring av unge elever til å virkelig å oppleve tredimensjonal form. Men jeg håper å kunne dokumentere at den også har konsentrasjonsfremmende aspekter, og at den kan benyttes i andre sammenhenger også.

Mozart-effekten er død; lenge leve musikkterapien!

Da jeg leverte eksamensbesvarelse til studiet kreativ kommunikasjon i fjor vinter, hadde jeg en teori om at graden av rehabilitering avhenger av brukerens emosjonelle engasjement i de aktivitetene som tas i bruk. Jeg interesserte meg derfor for å se hvilke muligheter som ligger i å aktivere brukeren, og hvilke typer terapi som egner seg for forskjellige grupper.

I en musikalsk opplevelse finnes forskjellig grad av involvering av parter, fra bruker (publikummer) til utøver (opphavsperson eller utøvende musiker)

La oss se for oss en skala av aktivitet og kreativitet der vi plasserer den mottakende

publikummerens opplevelse i én ende, og den skapende utøveren i den andre enden, med alle mulige mellomstadier mellom disse ytterpunktene.

Å lytte passivt til musikk, hva slags påvirkning handler det om?

Mozarteffekten vakte stor oppmerksomhet langt ut over forskermiljøer da den først ble omtalt i 1993. Det virker som om vi hadde et kollektivt sug etter at en sammenheng måtte eksistere; en link mellom intelligens og klassisk musikk.

Men hvordan virker musikk på hjernen?

«Mozart-effekten» (a b c Rauscher) ble omtalt i det amerikanske tidsskriftet Nature i

1993 i en kort artikkel om en gruppe studenter, som ble gitt en test i såkalt romlig

forståelse.

Noen av studentene fikk høre Mozarts sonate for to klaverer i D-dur i ti

minutter før de fikk testen. En kontrollgruppe fikk høre avspenningsmusikk, mens en

annen satt i stillhet.

De som lyttet til Mozart klarte testen langt bedre enn de andre.

Dermed dukket begrepet «Mozart-effekten» opp. Forskningsrapportens nyanser gikk

raskt tapt. Selv om popularisering og mange misoppfattelser rundt undersøkelsen først

førte til en voldsom interesse og deretter en diskreditering, har revurdering av

materialet i 2001 (Thompson, E.G. og Husain) påvist at det handler om en virkning som

ikke er noen intelligensutvidelse, men "enjoyment arousal”, der lytting til musikk

deltakerne likte (og altså ikke nødvendigvis Mozart) kunne gi temporær følelsesmessig

oppsving, en effekt som kunne vare inntil ca 20 minutter. Derimot var forskerne mindre

avvisende når det gjelder spørsmål om hvorvidt musikkundervisning kunne påvirke

IQ'en, særlig hos små barn.

Musikkterapi gir trolig andre muligheter enn det å uttrykke seg i bilder, fordi det

henvender seg til andre områder i hjernen. NRK P2hadde i fjor høst en programserie om musikkterapi. I første innslag kom man inn på at hørselen knyttes til de eldste delene av hjernen, og dermed er godt egnet for mennesker som er rammet av Parkinson, traumebearbeiding, stressregulering osv.

Oliver Sacks, forfatter og nevrolog, har vært spesielt glad i Bach siden barndommen. I det lille filmklippet over har han vært forsøksperson i et prosjekt der hjernerespons blir målt i forhold til lytting til Bach, og målt opp mot Beethoven, som han ikke har noe sterkt forhold til.

Forskjellene i respons er tydelige å se. På et punkt er det en reaksjon, også på lytting til Beethoven, men kun i lytting til Bach blir amygdala aktivert. Og selv når han på et punkt ikke er i stand til å fortelle hvilken komponist han lytter til, og ikke kjenner seg emoisjonelt berørt av musikken, viser målingen at hjernen reagerer mer positivt på det som er Bach!

For å se det fulle innslaget, varighet 4 minutter, klikk en av linkene under:

http://www.pbs.org/wgbh/nova/musicminds/q_extr_300.html (Quicktime)

http://www.pbs.org/wgbh/nova/musicminds/w_extr_220.html (Windows Media Player)

Å 'se' ting som beviselig ikke er der er ikke nødvendigvis tegn på begynnende demens eller psykose

Oliver Sacks, nevrolog og forfatter av flere bestselgende bøker* om forskning relatert til hjerneforskning, har den vidunderlige evnen å forene stor kunnskap med evnen til å formidle den for oss mindre innvidde.

At sansene kan spille oss puss gjør at mange betrakter dem som 'upålitelige'. Og å se ting man vet ikke kan være virkelige er skremmende.

Som Sacks forklarer i dette innslaget som ligger på Youtube er ikke visuell hallusinasjon nødvendigvis et tegn på begynnende psykose eller demens.

Charles Bonnet syndrom kan forekomme hos personer med redusert eller tapt synsevne.

Personene som lider av CBS forstår som regel selv at det dreier seg om en hallusinasjon, ikke et virkelig synsinntrykk.

Det kan dreie seg om geometriske mønstre, eller oppsplitting av et synsinntrykk, eller bevegelige hallusinasjoner, det kan være tegneserielignende bilder, det kan være mennesker som beveger seg. I blant er disse menneskene i hallusinasjonene deformerte, med forstørrede ansiktrekk, tenner som er forstørret bare på en side og andre opplevelser som utvilsomt er ubehagelig for den som opplever det, selv om personen selv forstår det er en hallusinasjon.

Og som Sacks forklarer; i CBS-hallusinasjon er det ingen interaksjon mellom det personen ser og personen selv. Psykotisk hallusinasjon, enten den er visuell eller i form av lyd, stemmer, henvender seg til personen i form av anklager og beskyldninger eller overtalelser osv.

Men selv om personen med CBS vet hun hallusinerer kan opplevelsen være skremmende nok. Sacks mener at mange som har redusert synsevne og opplever denne typen hallusinasjoner trolig ikke våger å komme fram med det de opplever, av frykt for å få en psykiatrisk diagnose.

I dette innslaget forklarer Oliver Sacks om visuelle hallusinasjoner, og hvordan man kan oppleve det uten at det er tegn på rus, psykose eller demens.

* Noen bøker av Oliver Sacks

The Man Who Mistook His Wife for a Hat

Awakenings (som filmen med samme navn bygger på)

Uncle Tungsten: Memories of a Chemical Boyhood Selvbiografi om sin egen oppvekst.

Jeg kommer tilbake til Oliver Sacks i et senere innlegg, om musikk og påvirkning i hjernen.

Å oppdatere kroppen i hjernen

Fibromyalgi, angst og uro: Kan løsningen ligge i hvordan vi aktiverer eller kobler ut deler av hjernens nettverk?

- Mange tilstander av kronisk smerte, kronisk tretthet osv kan gi grunnleggende like forstyrrelser, sier lege og professor i nevroanatomi, Per Brodal i radioprogrammet 'Sånn er livet' sendt 7. september på NRK P2. Han har forsket på hjerneaktiviteten hos mennesker som sliter med angst, uro, kroniske smerter oa.

- Hjernen er organisert slik at vi har forskjellige nettverk, forklarer han i innslaget.

- Hver og en bestanddel i nettverket er spesialisert på sin del, men det er når de trer sammen i nettverket at de får virkelig betydning.Det er for eksempel forskjellige områder i hjernen som behandler smertefølelse, men kun når de er aktive og synkronisert, da vil vi oppleve smerte. Trolig vil dette også gjelde opplevelse av tretthet, mental og fysisk tretthetsopplevelse. Nå de områdene av hjernen som tar inn den typen signaler og bearbeider dem er aktive samtidig, da opplever vi tretthet, uavhengig av hva som egentlig utløser det. Og sånn er det også med smerte.

Han forklarer for eksempel at en fibromyalgipasient som opplever smerte i mange deler av kroppen trolig egentlig har et overaktivt hjernenettverk, heller enn at det er er noe fysisk galt i kroppen. Opplevelsen av smerte oppstår i det overaktive nettverket.

Delte nettverk

Nettverkene for smerte, for emosjoner, for oppmerksomhet overlapper hverandre. De deler knutepunkter. Hvis du har mye angst forstyrrer det andre nettverk. Brodal stilte seg spørsmålet: Kan man ved å deaktivere deler av nettverket, ved å 'lure' hjernen?

Sammen med fysioterapeutene Kirsti Leira og Britt Fadnes har han utviklet metoder for å gi de overaktive nettverkene endrede arbeidsoppgaver. Dette handler om enkle fysiske øvelser. Poenget med øvelsene er at noen av dem er så små at du kan utføre dem nærmest hvor som helst, som enkle håndbevegelser, eller gå opp en trapp, stå opp av sengen med oppmerksomt nærvær rettet mot den fysiske aktiviteten som utføres. Ved å fokusere på handlingene heller enn på urofølelse, smerte osv får hjernens nettverk noe å jobbe med som gjør at plagene ikke aktiveres på samme måte.

Kirsti Leira og Britt Fadnes har utviklet enkle øvelsene, som består i fysisk handling og mentalt fokus på disse handlingene mens de utføres. En øvelse kan være rett og slett å stå opp av sengen, eller ut av stolen uten å bruke hjelpemidler, men la kroppen stable seg opp og sjekke med oppmerksomheten hvilken balansekontroll man har.

I stedet for å halse avsted mot en oppgave vi fokuserer mot lengre fram, skal kroppen ta tid til å utføre prosessen med å bevege seg fra liggende til stående stilling med mentalt fokus og med opplevelse av balansekontroll og tyngde i prosessen. Å oppdatere kroppen i hjernen, kaller de to fysioterapeutene det.

Kunsten å være tilstede

Det å være tilstede, og det å få ro i hodet, er stikkord for mange av dem som oppnår lindring gjennom øvelsene. Kunsten å være tilstede i nået er nøkkelen til å oppnå konsentrasjon, god kommunikasjon, og å få ro i det indre.

Indre støy, overdreven selvkritikk er plager svært mange sliter med. Å få flyt i tankene kan være et enormt savn.

Hvert øyeblikk inneholder viktige komponenter som er viktige for oss. Ved å være tilstede her og nå opplever vi å gjenopprette indre ro.

De to fysioterapeutene holder kurs for kolleger og annet helsepersonell.

Det viktigste nettverket

- Kroppsrepresentasjon, sier Brodal, hvordan hjernen håndterer informasjon fra kroppen, om stilling i ledd og bevegelser, for eksempel. Selv med lukkede øyne har vi en kunnskap om hvilken kroppstilling vi er i. Og kun en ørliten bevegelse - og vi har oppdatert informasjonen.

De proprioseptive signalene: Kontakten med kroppen, det er dette som ser ut til å svekke hos disse pasientgruppene. Kroppens signaler blir ignorert. Når det for eksempel under et angstanfall oppstår en disvergens mellom indre opplevelse og fysisk tilstand. Mange tør ikke fortelle om disse opplevelsene i redsel for å bli beskyldt for at det handler om psykiatri. Men i følge Brodal er det simpelthen at det nettverket som berører angsten er overaktivert og kobler ut.

I meditasjonstenknikken Mindfulness, beskrevet i dette innlegget er kroppsskanning en viktig øvelse. Den har mye til felles med autogen trening, og utføres med en ikke-dømmende, åpen oppmerksomhet mot hver kroppsdel man skanner.

Sanseorientert tegneundervisning

Begrepet kunstterapi blir ofte brukt som samlebetegnelse på kreative hjelpemidler som tegning, maling, forming i leire, dans, bevegelse, musikk og samtale for å komme i kontakt med dypere lag av bevisstheten og hente frem ressurser eller løse opp blokkeringer. Gjennom kunstterapi kan man kartlegge det indre landskap både hos barn og voksne.

Men kan tegneopplæring fungere terapeutisk, hvis den brukes sanseorientert, men ikke nødvendigvis rettet mot underbevisstheten?

Som nevnt i tidligere innlegg benytter jeg en tegneøvelse jeg gir elevene mine med å tegne sin egen kropp som om man skannet den fra innsiden, og med vekt på opplevelse av bakkekontakt, og hvordan tyngdekraften oppleves i kroppen. Dette er i utgangspunktet ikke tenkt som terapeutisk metode; kun som et verktøy for å bedre tegnekunnskaper. Men jeg skulle gjerne fått anledning til å studere øvelsens terapeutiske potensial i et forskningsperspektiv.

For å forstå mer:

Læringsnøkkelen (2010) av Brodal, Fadnes og Leira

ISBN-13: 9788215013725

EAN: 9788215013725

Dette blogginnnlegget på kvinneguiden.no tar for seg Fadnes og Leiras bok Balansekoden (2006)

Nærvær

I forrige blogginnlegg nevner jeg to lærebøker i tegning som betyr mye for meg. Deres grundige instruksjoner uten fiksfakserier er et viktig hjelpemiddel i min tegneundervisning i kulturskolen.

Så ble jeg nylig introdusert til en type meditasjon, yoga og oppmerksomhetsøvelser som umiddelbart vakte min interesse: Mindfulness.

Dessverre har vi ikke noe dekkende norsk ord. Det handler om fokusert tilstedeværelse, oppmerksomhet rundt et innsnevret konsentrasjonsfelt; å være nærværende og fokusert i nået. Opprinnelig stammer det fra buddhismen. Det har kommet til anvendelse i vestlig kultur som håndtering og behandling av stress.

Mange søker kanskje til det å meditere for å å kvitte seg med ubehag forårsaket av negative tanker og følelser. Men mindfulness-meditasjon ikke handler om å bli kvitt noe som helst. Du skal heller ikke søke til bunns av det som måtte plage deg. Ved å utvikle mindfulness, et oppmerksomt nærvær til deg selv, lærer du å forholde deg til opprivende følelser og smertefulle tanker - for ikke å bli sittende fast i kronisk nedstemthet. Du skal rett og slett lære å observere det du opplever, som innebærer å gi plass nok til den jevne strømmen av tanker og følelser fra et stadig vandrende sinn. Den triste stemningen kan være her og nå, i ethvert gitt øyeblikk, men fyller likevel ikke hele sinnet ditt, selv om du kan holde den fast i en utvidet bevissthet, en klok og åpen bevissthet.

Men hva har det med tegneundervisning å gjøre? Særlig boken til Nicolaïdes, Den naturlige måten å tegne på, er basert på øvelser med felles tankegods som meditasjonsøvelsene i mindfulness. Det handler om en tilstedeværelse, en folkusert bruk av sansene som går langt ut over det å bruke øynene. Nicolaïdes mener at vi bruker øynene snarere til å se gjennom enn med. Evnen til å sanse og føle er i denne boken en grunnforutsetning for å gjennomføre øvelsene.

Når det tegnes konturtegning er det med en årvåkenhet der den fysiske opplevelsen, opplevelse av fysisk kontakt med modell/tegneobjekt samstemmes med håndens bevegelse av blyanten på papiret. I stor grad oppøves evnen til å se på modellen uten å se ned på det som tegnes, men med en oppmerksomhet og tilstedeværelse overfor modellen.

Det å gjenopprette kroppsfølelsen er et tema som ofte går igjen i blogginnleggene mine, siden vår tilværelse preget av alle hjelpemidler og teknologi fjerner oss fra kroppsarbeid og opplevelse av fysisk mestring. Mindfulness meditasjon handler om en bevissthet, en sansning av egen kropp, i liggende, sittende, stående eller bevegelsesøvelser. Nicolaïdes utviklet øvelser som går på opplevelse av volum og av tyngde. En tegneøvelse er å gå til kjernen av et objekt, og tenke at man arbeider som en billedhugger gjør når han bygger opp en skulptur i leire. Fra kjernen bygges volumene ut i høyde, bredde - og med fokus på tyngde. Som han så riktig bemerker er kunsthistorien fylt opp med bilder der skyer kan virke blytunge, mens store kropper ser ut til å sveve.

Picassos robuste Mor og barn (1921) som eksempel på det jeg skriver om: Opplevelsen av tyngde uteblir tross tydelig volum. Begge figurene ser ut til å kunne sveve av gårde når som helst.

Et annerledes tankekart

Jeg holder to bøker om tegning høyt: Betty Edwards Å tegne er å se og Den naturlige måten å tegne av Kimon Nicolaïdes. Med metoder fra disse bøkene har mang en kunst- og håndverklærer erfart at elever, uansett alderstrinn, gjør syvmils framskritt i tegneferdigheter - på kort tid. Men jeg mener bøkene kan åpne for andre muligheter enn de kunstneriske. Og jeg finner inspirasjon fra andre områder...

Omslag til bøkene av Betty Edwards Å tegne er å se og Kimon Nicolaïdes' Den naturlige måten å tegne. Det er mulig å kjøpe bøkene, bla. på nettet.

Den naturlige måten å tegne bygger i korte trekk på tre grunnøvelser: Sakte og nøyaktig konturtegning, fri og hurtig tegning av bevegelse og valørtegning med fokus på volum og masse. Nicolaïdes hadde, som meg selv, bakgrunn som karttegner.

Han maner til årvåken konsentrasjonen under øvelser i konturtegning. Gjennom rablende hurtige tegneteknikk som fokuserer på volum oppøves evnen til å oppfatte romfølelse, volum. Begge øvelser har visse liheter med metoder man gjenfinner i kartframstilling, det å tegne inn høydekoter på et flatt papirark og slik gjøre rede for endringer i topografi. Ved å konsentrere om topografiske endringer og gi et grafisk uttrykk for dem, økes forståelsen av volumet.

Så til et helt annet kunnskapsområde:

May-Britt og Edvard Moser arbeider med forskning på stedsans og hukommelse. Forsøk utført med rotter viser at hjernen har et indre navigasjonssystem som fungerer bedre enn GPS, og uten satellitter. I entorhinal cortex finnes celler

som lagrer informasjon om hvor man til enhver tid befinner seg. Cellene samarbeider om å gi hjernen et slags kart over omgivelsene, og gir til sammen informasjon om hvor rotta er, hvilken retning den beveger seg i, og lengden på de ulike distansene den beveger seg.

http://www.ntnu.no/gemini/2007-05/12-17.htm

I et radiointervju på NRK for noen måneder tilbake fortalte de to forskerne hvordan hjernen registrerer informasjon om sted og rom, hvordan vi danner indre kart over omgivelsene; daglige kart som ligger hurtig tilgjengelig, men også stedene vi ikke oppsøker hyppig dannes som indre kart.

Hvorfor interesserer denne forskningen meg?

Noen unge har en tendens til å leve i hodet, stenge bevisstheten om kroppen ute. Andre har gjort kroppen til et ytre objekt som vurderes med andre menneskers verdisetting. De dyrker kroppen, ved for eksempel å bli så magre som mulig, men behandler den i realiteten fiendtlig. I begge tilfeller trengs virkemidler for å 'lande' i egen kropp igjen.

Jeg kombinerer tegneøvelser med autogen trening for å danne et avslappet, men eksakt bilde egen kropp.

Først introduserer jeg autogen trening som metode. Personen skal ha erfart hvordan kroppen og sinnet kan bringes til rolig eksistens. Gjennom gjentakelser oppøves denne evnen (som kan være vanskelig nok, om opplevelsen av kropp er utestengt). Så går jeg et skritt videre:

Personen skal først ligge ned, og innta en helt avslappet kroppsholdning. Tømme hodet for tanker og puste dypt og rolig, som i innledning til autogen trening. Deretter skal hun kjenne etter hvilke punkter på kroppen som er i størst kontakt med underlaget, og legge dette som et minne som kan hentes fram. Videre forestille seg at hun med røntgenblikk danner et mentalt 3D-bilde, kroppsdel for kroppsdel.

Deretter markere det på et ark feks med en kullstift brukt flatt mot papiret. Så skal resten av kroppens volum/underlagskontakt markeres hierarkisk etter samme prinsipp. Ofte er dette veldig vanskelig for unge elever, men evnen kan oppøves.

Denne store tegningen blir tatt vare på, og i enkelte tilfeller tegnet på igjen og igjen, og gradvis bygges en kropp opp i tegningen, etterhvert som detaljer registreres.

En annen metode jeg bruker er rett og slett Nicolaïdes volumøvelser; å la blyanten rotere på papiret og lage en topografisk 'rabling' av egen kropp.

Også det å tegne andres kropp med samme metode opplever jeg som en viktig metode til å få en mer avslappet holdning til kropp og kroppsidealer.

Hvis man har hatt et oppheng i egen kropp kan evnen til å ta inn menneskene rundt seg være vanskelig. Også for å øve opp sensitivitet og omtanke for andre kan tegneøvelser brukes som redskap. Å posere som modell i en statisk stilling vil etter kort tid være slitsomt. Jeg lar personen selv stå i korte positurer og deretter lage en hurtig nedtegning som for eksempel fokuserer på muskelbelastning. Også det å tegne andre, og skulle gjette hvilke kroppsdeler som først kjenner belastning i stillingen gir trening i å sette seg inn i andres situasjon.

Konturtegning er en øvelse som er godt beskrevet i begge de nevnte bøkene. Den er også skjerpende på evnen til å konsentrere og kordinere øye,hånd og hjerne.

Her en av de første konturtegningene jeg har utført selv, tidlig på 90-tallet. Metoden som fordrer at man holder blikket festet på det man tegner (her speilbildet), ikke hele tiden kontrollerer hva blyanten risser ned på arket. Man lar blyantspissen sakte bevege seg på papiret og konsentrerer om å betrakte et punkt og forsøke å gi maksimal gjengivelse av endringer i omrissets kurver. Siden det er en av de første gangene jeg gjorde øvelsen, var det vanskelig å koordinere håndbevegelse med hva øye og hjerne så.

Med jevnlig trening vil evnen til å registrere kurveendring økes, og evnen til å treffe rett sted på papiret blir gradvis bedre. De to tegningene er ikke datert, men trolig laget med to-tre ukers mellomrom.

Her er utfordringen å kombinere konturtegningens nøyaktighet med volum, i denne øvelsen tegnes et rutenett der volumene skal registreres.

Det å øve opp sansing av egen kropp via tegning kan være en innfallsvinkel til å til å forsone sinn og kropp i stedet for å bruke kroppen som kamparena.

Om det har terapeutisk betydning har jeg enda for lite dokumentasjon til å kunne hevde. Men brukt med nennsomhet og i tråd med personens egen motivasjon vil det i alle fall gi resultater i form av økte tegneferdigheter - som også kan resultere i bedret selvfølelse.

Øye til øye

-

Anima. Digital illustrasjon: Hilde Kramer

For noen år tilbake møtte jeg en bekjent som hadde blitt mor året før. Hun var ute og trillet barnet. I det vi møttes hørte jeg at hun snakket engelsk med barnet som knapt var et år gammelt. Jeg spurte forbauset om de hadde engelsk som morsmål, noe hun smilende ristet på hodet til. Så forklarte hun at hun syntes barndommen var en så bortkastet periode, og at det gjaldt å fylle på med kunnskap fra tidlig alder, så barnet slapp å være så unyttig. Det ble snakket på fransk og tysk også. Jeg tilføyer at barnet satt i en sportstrille med ryggen til moren.

For et år tilbake ble jeg minnet om situasjonen da jeg gjennomførte et kurs i betongstøping, der noen av deltakerne slet med posttraumatisk stress. Min oppgave var å være instruktør, og å stimulere til samarbeid og kreativitet. Jeg merket at jeg hadde problemer med å nå fram, men forstod ikke hva i kommunikasjonen som ikke fungerte. En veileder som bistod fortalte meg: Du må ikke snakke med ryggen til. De må kunne se ansiktet ditt for å oppfatte hva du sier. Du må være så direkte i kommunikasjonen som mulig. Når jeg klarte å huske dette rådet, gjorde alle gester tydelige og snakket med god diksjon i et rolig tempo, gjerne med gjentakelse av setninger, kjente jeg hvordan kontakten bedret seg.

Fra betongkurs: Støping av øgleskulptur. Foto: Hilde Kramer

Poet og psykolog Helge Torvund spør: Har den suggererende virkningen av vuggesanger noen trekk til felles med hypnose? I et foredrag ved NBI høsten 2009 utdypet han dette i et interessant foredrag. Han gjorde rede for likheter i det med bruk av rytmikk, stemmeleie, bruken av repetisjon og telling er parallelle virkemidler i som vuggesang, formidling rim og regler - og hypnose.

Den ikke-verbale kommunikasjonen er et stort område som omfatter stemmebruk, gester, ansiktsuttrykk, blikk - og selvfølgelig også påkledning og andre ytre virkemidler.

Når den verbale og ikke-verbale kommunikasjonen er kongruent og tydelig - da når vi lettest fram til hverandre.

Shufa - kinesisk kalligrafi

Fet kulturskole 11.mai: Instruktør Li Zhang (på kinesisk ville man satt navnet omvendt Zhang Li) viser eksempler på utvikling av kinesiske tegn under kurs for regionens kulturskolelærere

Under arbeidet med min eksamensbesvarelse til studiet Kreativ kommunikasjon, HiAk 2009 undersøkte jeg forskjellige innfallsvinkler til å stimulere mennesker i forskjellige livssituasjoner. Musikkterapi er et spennende område, likeledes var det interessant å finne forskningsmateriale som viser at forskjellig manuelt arbeid; håndarbeid, kan ha dokumentert positiv innvirkning dersom utøveren trives med slike oppgaver; feks reumatismepasienter som fikk en opplevelse av senket smertenivå.

Etter studiene har jeg hatt anledning til å jobbe opp mot områdene demens og schizofreni. Et av funnene jeg kom over var nettopp at kalligrafi brukes i Hong Kong som metoder blant annet for disse pasientgruppene.

Kinesisk tusj i stang rives med vann i en spesiell steinbeholder. I oldtiden lagde man tusj av sot framstilt ved brenning av spesielt utvalgte furutrær i ovn som hadde keramikkkrukker opp ned over røyken. Disse krukkene fanget soten som så ble fjernet med fjærbørster. Soten ble deretter blandet med horn- eller hudlim. Et urteekstrakt gir en behagelig duft. Foto: Hilde Kramer

Jeg har lenge hatt en interesse for asiatisk kunst, ikke minst kinesisk kalligrafi. Interessen stammer tibake fra min studietid ved KHiO, eller Kunst -og Håndverksskolen som den fortsatt heter for oss som gikk der. Vår lærer i skrift, Jan Pahle fortalte om oppbygningen av tegnene, hvordan sammensetning av tegn man visuelt kunne tolke ble logiske nye begreper. (Tegn for sol + tre=solnedgang, om jeg husker rett). En del av våre latinske bokstaver har også en gang vært mulig å forstå visuelt. A, for eksempel, er fra apis (okse) og har en gang gjennom tidene blitt snudd opp ned. Når man vet det, ser man tydelig oksens hode i A-en, opp ned.

Fordi de kinesiske tegnene i mange tilfeller kan forsås visuelt blir de benyttet i terapi også i andre asiatiske land som har egne alfabeter, som Japan.

Jeg hadde sett et populærvitenskapelig program på 90-tallet som fortalte om dette, og under research tileksamensoppgaven fant jeg at forskningen videreføres i dag.

Programmet Beyond 2000: Kalligrafi senker stress, blodtrykk og har positiv innvirkning på blant annet på personer som lider av demens og schizofreni.

Professor Henry S. R. Kao* fra universitetet i Hong Kong bruker målinger av hjerterytme, puls, temperatur osv. hos testpersoner og finner en generell senkning av blodtrykk og stressnivå, men sier effekten hos bl.a schizofrene er sterkere enn kontrollgruppen. Både hjerterytme og pust blir roligere, muskelspenninger reduseres.

Enda viktigere å merke seg er at kalligraferingen aktiverer den høyre hjernehalvdelen, i følge professor Kao. En teori er at hos personer som lider av schizofreni er den høyre hjernedelen mer passiv, som fører til en overaktivitet i venstre hjernehalvdel. I Asia har derfor kalligrafi blitt en utbredt terapiform for denne pasientgruppen.

Li Zhang demonstrerer hvordan penselen holdes vertikalt, og hvordan trykk og penselens spenst påvirker strektykkelse. Kalligrafi handler om balanse og harmoni, og tegnene vi danner er avtrykk av vår egen energi. Foto: Hilde Kramer

Hvordan var det så å kalligrafere på kinesisk? Vel, her må man sammenligne prosessen med et barn som skal skrive sine første bokstaver. Selv om vi ble forklart meningen med tegnene, var det vanskelig for våre utrente øyne å se om vi hadde klart å få tegnet korrekt. Det handler ofte om en ørliten justering av retning på penselen, en pause i riktig øyeblikk, trykket med hånden som gjør at tegnet får rette proporsjoner.

Ferdigblandet tusj på flaske og Holbein pensler for kalligrafi kjøpt på KEM i Oslo. Et godt egnet papir er rett og slett - avispapir! Foto: Hilde Kramer

For dem som kan kalligrafering av det latinske alfabetet er det uvant at det er 'seriffene', ikke bokstavstammen som har sterkest markering.

Men vi satt samlet rundt bordet dypt konsentrerte og knuget fram våre første tegn. Li anbefalte bokenTecknens rike av Cecilia Lindquist for dem som vil fordype seg.

Og tiden fløy! Heldigvis fikk vi med noen øvingsark som vi kan fortsette å trene med på egenhånd for å oppøve ferdighetene. Jeg håper vi kan gjenta dette i senere anledninger, for instruksjon er verdifull, man lærer mye av å se tegnene skrevet av en som behersker dem.

Fra Wikipedia: Rivestein for tusj fra Song dynastiet. Materialkunnskap, og kjennskap til steinens, penselens og papirets egenskaper er fundamentale for å bli virkelig god innen shufa.

Jeg har selvfølgelig altfor kort erfaring til å uttale meg om en terapeutisk virkning. Jeg har i et halvt års tid arbeidet med terapeutisk rettet tegneundervisning og gjort en del spennende erfaringer under dette arbeidet. Når jeg spør hvordan deltakere opplever kalligrafi satt opp mot andre visuelle uttrykk får jeg som svar at det trolig er en effekt av alle uttrykk, når det er lystbetont for utøveren. At det å konsentrere seg om å forme todimensjonalt på en flate gir hjernen en strukturert, avgrenset oppgave som gir ro og konsentrasjon. Kan shufa øke denne opplevelsen ved gjentatt øving?

Jeg ser fram til å lære og forstå mer.

*Henry S. R. Kao , PhD; Professor Emeritus (Psykologi) - University of Hong Kong; Professor of Psychology, Sun Yat-Sen University, Guangzhou, Kina

Les mer om hans forskning på kinesisk kalligrafi her:

http://www.informaworld.com/smpp/content~content=a747826957&db=all