Kreativ kommunikasjon 3 - mer om den indre kritiker

Det finnes mange innfallsvinkler til å bli kvitt kritikeren i oss selv, eller i alle fall dempe dens negative kraft når den truer med å gjøre skade. F.eks. ved å analyse hva stemmen henger seg opp i og rasjonelt gripe tak i kritikkens innhold. Ofte vil den være ensidig, slik at det faktisk er mulig å tilbakevise den ved logisk argumentasjon. Dette er krevende, både intellektuelt og tidsmessig.

En annen vinkling er at man med en gang man blir oppmerksom på stemmens tilstedeværelse kontant avviser budskapet, nekter stemmen å snakke. Ved å vie en periode med ekstra oppmerksomhet til hvilke situasjoner stemmen oppstår, går det an å lage ” indre varslingssystemer”, slik at man kan bryte den negative tankestrømmen. Men dessverre; for meg fungerer ikke dette tilfredsstillende. Jeg klarer ikke å gå inn i en konfrontasjon med en stemme jeg vet eksisterer bare i mitt eget hode. Jeg har behov for en tydeligere, mer konkret måte å møte det på for å forankre opplevelsen i meg selv slik at det har en varig virkning.

Det å skape, berøre og ta kontroll over et fysisk objekt foran seg gir en ekstra dimensjon som innvirker på ens psyke. For det første har man den taktile stimulansen. Den sensoriske informasjonen fra fingerspissene på primært pekefinger, men også tommel og langefinger går direkte til hjernens nerveceller og gir oss vital informasjon - og påvirkning. Sansestimulans ved berøring er et område innen forskning og design som nå får mye oppmerksomhet. Taktil/haptisk stimulans kommer til å være veldig viktige områder innen design/produktutvikling de kommende årene. Jeg henviser igjen til artikkelen jeg nevner i første innlegg om KK; The Booming Age of Rapid Technology av Providencia. Uten denne artikkelen ville jeg ikke oppdaget betydningen av den fysiske stimulansen for påvirkningen på vårt indre.

I artikkelen trekkes det fram en bok skrevet av Juhani Pallasmaa: The Eyes of the Skin. Jeg vil gjengi et par sitater fra denne boken: “ ...the meetingpoint of our brains and our bodies that together 'read ' the stimuli we get and find the reaction we find most suitable according to what we have coded inside us through success and failure in evolution”

"The dominance of the eye and the suppression of the other senses tends to push us into detachment, isolation and exteriority. The art of the eye has certainly produced imposing and thought-provoking structures, but is has not facilitated human rootedness in the world. The fact that the modernist idiom has not generally been able to penetrate the surface of the popular taste and values seems to be due to its one-sided intellectual and visual emphasis; modernist at large has housed the intellect and the eye, but it has left the body and the other senses, as well as our memories, imagination and dreams, homeless."

Interessant nok er omslaget på denne boken prydet med bildet The Incredulity of St. Thomas (jeg henviser til denne linken for å unngå rettighetsmessige problemer med å legge bildet på bloggen) av Caravaggio. Kristi ord fra Bibelen: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» (Johannes 20:29) Men Caravaggio nøyer seg ikke med å la Thomas se: Høyre pekefinger er helt til annet ledd stukket inn i lansesåret Jesus har på nedre del av høyre brystkasse.

Det er altså ikke nok å se, Thomas’ erkjennelse kommer ved den fysiske berøringen.

Jeg hevder altså at metoden med å gi en ytre form til en indre negativ kraft, for så å ta kontroll over den (noen studenter valgte å beholde sine, eller å utføre en seremoniell begravelse i hagen osv) som påvirker meg bedre enn bare en verbal/intellektuell vinkling. Hendene skaper en form hentet fra indre følelser for å formgi den indre stemmen, og gir hjernen beskjed: Jeg har tatt kritikeren ut og bort fra meg selv. Jeg kontrollerer den. Den får ikke lenger være så tett på meg.

Vi bruker ofte uttrykket : Å betrakte seg selv fra utsiden. I denne formuleringen ligger noe positivt, noe som balanserer. Det jeg ønsker å komme fram til er at vi kan oppnå med en symbolsk handling ved flytte kritikeren ut fra kroppen for derved å minske dens innflytelse på psyken.

I mitt første innlegg om kreativ kommunikasjon kommer jeg inn på D.W.Winnicott, psykoanalytiker og barnelege som var opptatt av objekt-relatering som viktig for spedbarnets utvikling, men også betydningsfullt for utviklingen av menneskets videre vekst. ”In object-relating the subject allows certain alterations in the self to take place, of a kind that has caused us to invent the term ‘cathexis’. The object has become meaningful. Projection mechanisms and identifications have been operating, and the subject is depleted to the extent that something of the subject is found in the object, though enriched by feeling. “

Mange vil kanskje føle seg brydd over en så ”primitiv” handling og tvile på effekten. Vi vil gjerne se oss selv som rasjonelle vesener, hvilket vi selvfølgelig er. Men vi er mer! Jeg spør: Er det rasjonelt å akseptere å ha en en selvkritisk sans så sterk at den oppleves som hemmende uten å ta tak i dens destruktive innvirkning?

Selvfølgelig er en indre selvkritisk sans også noe vi trenger. Når den forsvinner helt kan det gå riktig galt. Jeg så på Youtube dokumentaren om Michael Jackson (Living with Michael Jackson) for et par dager siden, den som ble laget i 2002 - 2003.

Om man erkjenner at den kritiske sansen ikke er i balanse, at den faktisk virker destruktivt inn på ens skapende kraft (eller om den skulle snu den motsatte veien og gi en falsk følelse av uovervinnelighet), da vil i alle fall jeg velge å lete etter metoder for å kontrollere den.

Jeg antar det er et spesielt merkbart problem for mange i utøvende yrker. Men jeg tror vi alle har øyeblikk da den indre kritikeren er for dominant. Jeg observerer på praksisplassen i vekstbedriften der jeg holder kurs hvor hemmende den er for svært forskjellige mennesker, hvordan de enkleste handlinger kan bli uoverstigelige, fordi den indre stemmen har fått hugge løs over tid. Studiet på HiAk handler om å hindre at folk blir utbrente og å styrke sterke sider. Det kjennes godt å arbeide på den måten.

Om det føles for fjernt å lage sin egen lille leirefigur i kampen mot en indre negativ kraft vil jeg si at også i dialogen med andre individer ligger også en potensiell lindring. Jeg har gjentatte ganger gjennom livet forsøkt å skrive dagbok. Det føles kunstig for meg å skrive til en leser som ikke finnes. Kanskje vil ingen andre lese det jeg nå skriver enn jeg selv. Likevel har jeg flyttet tanken min ut i et offentlig felt hvor jeg kan få respons, om jeg er heldig. I bevisstheten om en potensiell dialog med andre oppstår modning og fordypning av en opprinnelig idé. Og nye idéer oppstår.