Kreativ kommunikasjon - 5 Felles lek i skjæringspunkt mellom natur og kultur

Jeg kjenner det selv nesten som en fysisk kløe i kroppen når en idé begynner å ta form. Når jeg illustrerer en bok er det nesten en trancelignende tilstand som kan vare inntil boken er fullført etter

måneders jobbing.

Når jeg da 'våkner' kan jeg bli oppgitt over det rotet jeg har opparbeidet i skapelsesprosessen. Der og da merker jeg ingen ting, men når prosessen er over er det en helt annen hjerneaktivitet... og da kan jeg ikke utstå min manglende ordenssans. Om en oppgave virkelig opptar meg forsvinner tid og sted og bare utviklingen av det jeg jobber med føles viktig.

Det er ikke alltid kreativiteten står i kontrast til ryddighet. Iblant kan en idé om å organisere, rydde, utløse en kreativ tanke. Som i bildet her. Familien var på fjelltur, vi stanset for å spise ved en elv der vannet rant over steinene. Hendene begynte å arbeide med å flytte på steiner i en liten krusedull uten noen innledende plan. Spiralen ble utvidet, forsterket, og en plan tok form. Vi voksne og barn lekte sammen i det iskalde smeltevannet uten å ense hvor kalde vi ble; oppgaven var så spennende.

Hva skal det være godt for? vil noen sikkert spørre. Om kort vil vannets og tidens krefter viske bort sporene etter vår lek...

Men det fjerner ikke minnene i oss om prosessen; om samhandlingen og gleden vi delte. Det begynte med en lek uten plan, men resultatet fikk oss til å reflektere over kontrasten mellom de organiserte spiralene i et naturbilde der tilfeldighetene rådet.

Mens jeg holdt på med steinene tenkte jeg på hvordan menneskets oppfatningen av naturen har endret seg. Før industrialismen har ikke uberørt natur blitt oppfattet som vakker, snarere noe som var truende. Først Rousseau, deretter nasjonalromantikerne åpnet øynene våre for at naturen hadde en egen verdi, uten at vi behøvde å foredle eller kultivere den.Men hvordan vil dagens fotturister tenke om ornamentene vi har laget i vannet?

Vil det bli sett som visuell forurensning av uberørt natur? Skjønt uberørt; veien ved siden av var nylig blitt utvidet, og landskapet blir beitet av kyr.

Å omforme natur til kultur er noe jeg har beskjeftiget meg med en god stund. I flere år har vi holdt kurs i pilfletting og bruk av levende pil i hagesammenheng på småbruket vårt.

Kursene har vært populære og ofte har jeg vært fristet til å gå i gang med ambisiøse prosjekter der pilen ville inngå i store konstruksjoner. Det som holder meg tilbake er tanken på vedlikeholdet; å beskjære et levende gjerde eller en pilhytte er nok jobb for en hobbygartner som også gjerne vil nyte hagen, ikke bare ivareta den.

Siden jeg var liten har jeg også vært opptatt av møtepunktet mellom naturen og det menneskeskapte.

Jeg husker sommerhytter i strøket der jeg bodde hvor noen hadde støpt trappetrinn ornamentert med steiner og skjell. Og etterhvert ble kunstnere som Antonio Gaudí, Edward James, Ferdinand Cheval og andre som har jobbet med betong viktige inspirasjonskilder.

I forbindelse med praksisplassen min ved Østfold Kompetansesenter AS er det nettopp betongstøping i feltet mellom natur og kultur jeg har kurset i. Dette å bruke et upretensiøst og velkjent materiale i nye sammenhenger, samt den taktile opplevelsen er lagt til grunn for det kursopplegget jeg har brukt.

Jeg møter mange reaksjoner hos dem som har deltatt, fra tvil og avvisning, til entusiasme. Det er spennende å være i denne dialogen.

Fra nettsiden min finegreier.no har vi tidligere administrert kurs. Bildene under er hentet fra kurs jeg har holdt tidligere på småbruket vårt, Løkka.Siden jeg gjennomfører studier er det for krevende å parallelt holde kurs, men kanskje dukker det opp en kursoversikt neste vår?