Kreativ kommunikasjon 2 - om å lage stygge bilder

Jeg husker en oppgave jeg fikk som student på Kunst-og håndverkskolen: Lag et stilleben av gjenstander du ikke liker og bruk de fargene du liker minst. Jeg gned meg i hendene - det morbide og groteske passer meg godt. Jeg hadde valgt ut noe gjenstander som for meg var stygge, den gangen. Nå husker jeg ikke annet enn en grønn krystallkaraffel, giftiggrønn med slipt mønster. Jeg la en lakserosa bakgrunn, og andre gjenstander var dandert rundt. Men det underlige var at bildet ikke ble stygt. Jo mer jeg malte, jo vanskeligere var det å holde fast på forestillingen om at det var 'stygt'. Forholdet til både de fysiske gjenstandene og fargene som hadde fortonet seg så ubehagelige forandret karakter i prosessen.

Nå, over 25 år senere er jeg student igjen. Og vi skulle male et stygt bilde. Før jeg går videre må jeg nevne en øvelse forut for denne, som inkluderer det Cecilie Meltzer kaller 'Den indre kritiker.' Det er en stemme jeg kjenner godt. Det er den stemmen som forteller hvor lite flink man er, hvor dårlig det man lager blir. Denne indre stemmen er veldig dyktig på å finne fram til svake punkter og å forstørre, karikere dem.

Prestasjonsangst er min verste fiende. Og jeg er ikke alene. Det er derfor denne øvelsen finnes: Form i leire den kritiske stemmen du kjenner inni deg. Det er en vanskelig oppgave. For mange av oss vil stemmen være velkjent. Kanskje har den fulgt oss hele livet? Men å gi den form? Man må bestemme seg for å oppgi kontroll, ikke snakk under oppgaven. La fingrene få finne den formen figuren skal ha. Og når den har funnet sin form begynner en ny prosess: Å frigjøre seg fra den.

Bakgrunnen for denne øvelsen er, i følge Meltzer, at hjernen tross sin kompleksitet er ganske lettlurt. Man gestalter en indre stemme, og så kan man bestemme hva man skal gjøre med denne figuren. Og som et eksempel fortalte hun om en kunstner som for å unnslippe denne stemmen før forberedelsen til en iutstilling malte et bilde av den - og satte bildet på toget på vei mot et fjernt mål. Uten noen merkelapp på. Ved å utføre denne symbolfylte, men fysiske handlingen har stemmen blitt spaltet ut fra det indre og personlige, det får en ytre form som man kan håndtere - og kvitte seg med.

Kanskje vil virkningen av denne øvelsen være forskjellig fra person til person. Jeg må si jeg fortsatt kjenner den stemmen komme. Men når den gjør det, tar jeg fram i hukommelsen den figuren jeg lagde, og tenker nøye igjennom hva jeg gjorde videre med den. Før arbeidet med å male stygge bilder begynte, tok hver og en sin figur og fant en plass for den, slik at den ikke skulle få fortsette sin destruktive innvirkning. Min fikk bivåne arbeidet med det stygge bildet, men da prosessen var over og bildet var avsluttet ble figuren most til smuler og hplassert i en avfallsbøtte. Hver gang jeg merker prestasjonsangsten komme, ser jeg for meg leiresmulene i avfallsbøtta.

Og det stygge bildet? Nei, det ble ikke stygt. Denne gangen heller.