Alle bærer vi vel på håpet om å stake kurs for egen skute livet ut?
66 000 mennesker.
Se for deg individene: Ett og ett menneske som sliter med å opprettholde minnet om hvem de er og hvilket liv de har levd. Vi ser ofte på det som en diagnose som gjelder de eldste i samfunnet, men det er slett ikke gitt at demens ikke kan ramme en 50-åring, eller yngre.
Det er enda altfor lite kunnskap om hvordan demente egentlig har det.
Jeg har aldri lest meg til bunns i På sporet av den tapte tid av Proust. Men innledningen til første bind, madeleinekaken som igangsetter hele minnerekken, den står klart for meg. Det å vekke minner med duft er en interessant vinkling. I en bok støter man på to problemer; personer med demens har ofte redusert luktesans. Duftessenser har også skjelden de samme kvalitetene som i virkeligheten; det lukter ofte såpe, enten det er eple, lavendel eller furu. Og duft er flyktig; et innstikk med duft, eller trykksverte med duft vil ikke ha permanent effekt. Men det finnes andre måter å vinkle duft på - og det forsøker jeg i denne boken.
Vi legger økende vekt på gjennomføring av tradisjoner, som julefeiring og andre høytidsdager. Hvorfor? En av grunnene kan være at vi trenger forankring i årshjulet, at uten disse påminnelsene forsvinner livene våre inn i grå hverdager vi ikke kan skille fra hverandre. Vi husker lyden av flagget der det smeller i vinden, den fjerne lyden av korpset, ikke alltid like taktfast og rent. Pølse og is inntatt foran et løvprydet podium, der ordførerens tale oftest blåser bort. Er ikke dette 17.maifølelsen?
Til å være et så stort helseproblem er det forbausende lite det kommer fram i våre travle hverdagsliv - blant oss som det ikke rammer - enda. Hvordan kan vi gi mennesker følelse av selvrespekt og å være et individ, når deres hukommelse viskes ut? Jeg arbeider på oppdrag fra Leser søker bok med å utvikle en bok som tar demente på alvor; en sansestimulerende bildebok som gir gode opplevelser og framkaller minner om hvem de er.
Jeg har lyst til å fortelle litt om om utviklingen av boken
Duft, smak, ritualer. Den varme kaffekoppen er en av de daglige tingene mange forbinder med trygghet, avslapning, kos. Å minnes om dette gjennom bilder og tekst kan gi støtte til dem som sliter med minner, språk og alminnelgi samtale.
Etter å ha jobbet med bøker, særlig bildebøker, i 25 år har jeg lært mye om det å kommunisere med bilder. Hvilke bilder når fram til den enkelte, og hvorfor?
Uansett hvor vi står i livet et et en kjerne i oss, der vi er levende og varme, sårbare og tydelige. Vi har noen fundamentale behov. Mat, omsorg, husly. Menneskelige møter, kommunikasjon. Sanseinntrykk. De fleste av oss - hvor urbane vi enn er - kjenner en relasjon til livshjulet, til årshjulet, til naturens skiftninger. De store begivenhetene i livet; barnefødsel, komfirmasjon, bryllup, død. Krigen. Jobben. Familien.
"Lykkelege hender!
Frå gjerning til gjerning som ligg og ventar
berre på dei
går dei dagen lang..."
Slik innleder diktet Lykkelige hender av Halldis Moren Vesaas.
Både dikt, sanger og manuelle oppgaver er ting som får mennesker med demens til å huske hvem de er.
Det er rundt disse knaggene jeg arbeider. Minnet om å holde en lodden hestehov i hånden. Følelsen av å stikke tærne ned i vann. Å kjenne duften av nybakt brød. Å utføre oppgaver; husarbeid, manuelt arbeid. vedlikehold og reparasjoner. Å følge naturens gang ute i skogen, i hagen. Og hva med dem som har bodd i byen?
Jeg har opplevd under research med boka at personer med demens siom har vært urbane, yrkesaktive mennesker og ikke har hatt noen relasjon til hage, lyser opp ved tanken på balkongkassen med petunia og blomkarse. De ranker ryggen, blir fastere i blikket, stemmen får glød.
Hvorfor? Det handler om opplevelser som gir en bredspektret stimulans. Å stelle en blomst gir taktil stimulans, synsinntrykk, duft og fysisk velvære. Minnet sitter dypt lagret i mennesket, og kan framkalles gjennom samtale, gjennom å være sammen og bla i en bok som fokuserer på denne typen opplevelser.
Hva jeg vil
Jeg har en bakenforliggende tanke som jeg tror gjennomsyrer alt jeg gjør; respekt for individet - uansett hvor i livet det befinner seg.
Jeg har et håp om å lage en bok som skal være likeverdig med alle andre utgivelser jeg står bak. Jeg vil lage en bok jeg selv er stolt av å ha laget - og som inviterer alle lesere inn i boken. De siste årene har det kommet mange glansede magasiner, blader som sikter seg inn på smale grupper, som bruden, som den hageinteresserte eller quilteglade. Interiørblader og bøker flommer. Går det an å bruke deler av estetikken fra livstilsmagasiner og fra de glansede magasinene i en bok for personer med demens?
Hvorfor ikke?
Vi må løsrive oss fra forestillingen om at demens betyr at all estetisk opplevelse er irrelevant. Det er viktig hvilke farger som er på pasientrommet. Hvilken mat vi serverer.
Hvorfor skulle ikke personer med demens ha en opplevelse av at en bok er vakker, eller fristende, eller gir gode minner? Å velge farger, typografi, bilder og papir tror jeg er minst like viktig i en utgivelse som dette, som i en interiørbok, eller en bildebok for barn.
Å lete med valne fingre i den siste snøen senvinters etter de første snøklokkene. Kjenne silkemyk og saftig blomsterstilk føye seg i hånden. Den som har opplevd det vil gjenkjenne rastløsheten i kroppen om våren etter å komme ut, få bekreftelse fra naturen på det kroppen vet: At solen har snudd. Det vokser, det er håp.
Når kommer boken på markedet?
Vel; enda må mye bildemateriale lages. Jeg heller til at mesteparten skal være fotos, men er også åpen for å bruke andre illustrasjoner, både gammelt og nytt.
Og hvilket forlag skal boken ut på? Se dét er ikke endelig avgjort.
Her må det forenes to typer kompetanse; kunnskap om demens og kunnskap om bildebok. Det er ikke gitt at en som sitter med høy kunnskap på det ene feltet behersker det andre like godt. Og et forlag må først og fremst forstå betydningen av formidlingsbiten her; en bok som ikke har rett utforming vil ikke nå fram til brukergruppen, hvor gode intensjonene enn er. Man kan lett falle mellom stoler, fordi Kulturdepartementets støtteordninger ikke fanger opp en type utgivelser som dette. Og for de store forlagene vil en så spesiell utgivelse lett kunne forsvinne mellom utbudet av bildebøker for barn og livstilsbøker for voksne. Og har små forlag kompetanse nok, og salgsapparat til å få boken ut til de rette instansene? Her er sannelig utfordringer i kø!
Og det er det jeg trives med.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar