Øye til øye

-

Anima. Digital illustrasjon: Hilde Kramer

For noen år tilbake møtte jeg en bekjent som hadde blitt mor året før. Hun var ute og trillet barnet. I det vi møttes hørte jeg at hun snakket engelsk med barnet som knapt var et år gammelt. Jeg spurte forbauset om de hadde engelsk som morsmål, noe hun smilende ristet på hodet til. Så forklarte hun at hun syntes barndommen var en så bortkastet periode, og at det gjaldt å fylle på med kunnskap fra tidlig alder, så barnet slapp å være så unyttig. Det ble snakket på fransk og tysk også. Jeg tilføyer at barnet satt i en sportstrille med ryggen til moren.

For et år tilbake ble jeg minnet om situasjonen da jeg gjennomførte et kurs i betongstøping, der noen av deltakerne slet med posttraumatisk stress. Min oppgave var å være instruktør, og å stimulere til samarbeid og kreativitet. Jeg merket at jeg hadde problemer med å nå fram, men forstod ikke hva i kommunikasjonen som ikke fungerte. En veileder som bistod fortalte meg: Du må ikke snakke med ryggen til. De må kunne se ansiktet ditt for å oppfatte hva du sier. Du må være så direkte i kommunikasjonen som mulig. Når jeg klarte å huske dette rådet, gjorde alle gester tydelige og snakket med god diksjon i et rolig tempo, gjerne med gjentakelse av setninger, kjente jeg hvordan kontakten bedret seg.

Fra betongkurs: Støping av øgleskulptur. Foto: Hilde Kramer

Poet og psykolog Helge Torvund spør: Har den suggererende virkningen av vuggesanger noen trekk til felles med hypnose? I et foredrag ved NBI høsten 2009 utdypet han dette i et interessant foredrag. Han gjorde rede for likheter i det med bruk av rytmikk, stemmeleie, bruken av repetisjon og telling er parallelle virkemidler i som vuggesang, formidling rim og regler - og hypnose.

Den ikke-verbale kommunikasjonen er et stort område som omfatter stemmebruk, gester, ansiktsuttrykk, blikk - og selvfølgelig også påkledning og andre ytre virkemidler.

Når den verbale og ikke-verbale kommunikasjonen er kongruent og tydelig - da når vi lettest fram til hverandre.