Med hånden på hjernen

Hva skjer med hjernen til unge mennesker som vokser opp med et sosialt liv i to dimensjoner? spør forskeren Susan Greenfield. Interessant å høre hennes betraktninger i På livet laus søndag 31.januar fordi mange av de feltene hun har forsket på er kjerneområder for meg. Jeg arbeider for tiden med prosjekter om både schizofreni og Alzheimer, og er opptatt av kreativitet, hjerneforskning, hvordan den digitaliserte hverdagen påvirker oss.

I min prosjektoppgave fra studiet Kreativ kommunikasjon hos Østfold Kompetansesenter AS /Skjeltorp gård utforsket jeg forskjellige innfallsvinkler til sansing/kreativitet ved manuelle teknikker, taktilitet osv.

Jeg har erfart som kursholder i pilfletting og betongstøping hvordan kontakt med et fysisk materiale igangsetter prosesser, der materialegenskapene i kombinasjon med deltakernes individuelle kreativitet kan gi overraskende og spennende resultater. Og ser hvordan den ytre påvirkningen, opplevelsen av mestring av overraskelse hos deltakeren, det sosiale fellesskapet og - om man er heldig - å være sammen ute på en flott solskinnsdag, kan endre kroppsholdning og kommunikasjonsevne hos deltakere med forskjellige helseproblemer.

Susan Greenfield er opptatt av hvordan den økte digitaliseringen av livene våre der med store deler av dagen foran en skjerm påvirker hjernen, bevisstheten, og påpeker likhet i hjerneaktivitet hos schizofrene og mennesker som bruker mye tid på dataspill. Jeg lytter med interesse.

Samtidig er jeg blant dem som absolutt har stor glede av alle mulighetene teknologien gir oss. Programmene for visuell framstilling som jeg bruker hver dag; Photoshop, Illustrator, InDesign gir meg et tilskudd til de manuelle teknikkene jeg benyttter. Men de erstatter dem ikke. Og jeg vet at det er den manuelle erfaringen jeg har - kall det gjerne dinosaurteknologi, som å få erfaring med typografi ved å sette blysats, kalligrafere, tegne skrift manuelt: Det er erfaringene fra dette som hentes fram når jeg jobber på skjerm og trenger et vurderingsgrunnlag.

Og like mye har jeg glede av den informasjonsflommen internett gir meg. Tenk på den aller første gangen du surfet på nettet, kan du huske hva du så? Jeg husker at jeg så National Geographics nettside, om arkeologiske nye funn i Egypt - og at det var en stor opplevelse.

Jeg elsker papirbøker. Når jeg vil ha en leseopplevelse, da er det bokhyllen som kaller. Men det å være bosatt i grisgrente strøk og ha tilgang til det nyeste av forskning rett inn i arbeidsrommet, det er fantastisk.

Og å holde kontakt med venner og kjente gjennom sosiale medier - jeg forstår ikke hvorfor det fortsatt er så mange flaue smil når folk forteller at jo, de er på Facebook. At det finnes dem som ikke har magemål på hva de legger av informasjon betyr ikke at mediet er feil. Når tok du sist opp telefonen for å ringe et tilfeldig nummer, rope BØ! og legge på? Ny teknologi gir nye arenaer... vi trenger litt tid til å utforske hvordan vi best kan oppholde oss der.

Jeg skal ikke si at jeg ikke bekymrer meg for at mange unge ser ut til å ha svært glidende oppfatning av virkelighet, om nå dataspill er årsak eller ei. I flere drapssaker de siste årene sier gjerningsmannen at han (jeg har ikke hørt noen kvinne si det samme) at de ønsket å vite hvordan det var å drepe.

Men om vi husker Forbrytelse og straff av Dostojevskij; det gjorde også Raskolnikov. At vi blir fratatt kontakten med basale livserfaringer, og i blant står i fare for å miste realitetssans skyldes mer enn bare datamaskiner. I store deler av samfunnsutviklingen finnes elementer av fremmedgjøring og avstumping.

Innen forskning på hjernerespons og virtualitet er det mange som interesserer seg for å øke kontakten mellom bruker og maskin. Ved å gi haptisk respons ( feks i form av vibrasjon når du berører skjerm) aktiveres hjernen.

Og jeg vil holde en knapp på at vi fra tidlig alder balanserer mellom å være fysisk tilstedeværende i livet; bruker kropp, sansning, manuell kreativitet og har direkte møter med mennesker... Da blir ikke den virtuelle virkeligheten farlig.