Å skapes ved å skape

Finnes det en sammenheng mellom graden av aktivitet i en kreativ prosess, og opplevelsen av psykisk lindring?

La oss sammenligne to bildekunstnere som kontrastene Frida Kahlo og Edvard Munch. Kahlo var av helsemessige årsaker bundet til sengeleie store deler av livet, og malte de fleste av bildene i en liggende stilling. De tekniske begrensningene det medførte innebar små formater og pensler, forsiktig penselføring og lite pastose strøk. Hun hadde svært liten kunstfaglig utdannelse, noe som særlig vises i tegningene hennes. Men talentfull og intelligent som hun var, understreket hun preget av naivitet heller enn å skjule det. Kollega Henri Rousseau gjorde det samme: De gjorde en ulempe til sin fordel. Selv om Kahlo’s bilder inneholder et helt personlig bilde- og symbolspråk og retter seg mye mot opplevelse av smerte vil jeg si at maleriene bærer preg av like meget intellektuell bearbeiding som emosjonell kamp og prosess.

Munch var en godt skolert maler og tegner som ønsket å komme bort fra det akademiske og kunstpolitisk korrekte i samtidens billedkunst. Han forenklet former og valgte i perioder å eksperimentere med grov penselføring og risping med palettkniver i en stadig utforskning av hvordan han best kunne formidle den indre kampen han ville gi uttrykk for. Munch malte stående, som regel med relativt store lerreter. Jeg tolker det slik at Kahlo valgte, (eller omstendighetene ga henne få andre muligheter enn) å forbli i det smertefulle, mens Munch var på leting etter å bli satt fri fra angsten og smerten. Men han vegret seg for terapi, og helt klar for friskmelding var han ikke:

- Jeg ønsker å beholde disse lidelser. Tar De dem bort, knekker De også min kunst, skal Munch ha sagt til en lege som ville hjelpe ham med hans psykiske plager. De senere årene i livet er paletten lysere, strøkene roligere og frodigere og temaene viser er en eldre mann som filosoferer over menneskets livsløp. Han ser ut til å funnet ut av kampen på egenhånd.

Men dette er jo bare en personlig antagelse, der jeg aksepterer påstanden om at det er mulig å lese utøverens sjelelige harmoni eller manglende sådan ut av det endelige kunstverket. Det var med ekspresjonismen på slutten av 1800-tallet at det å uttrykke utøverens sjelsliv ble et sentralt aspekt ved kunsten. Å male det man følte snarere enn det man så ble holdt som høyere kunst av tilhengerne av denne kunstretningen. Deler av tenkningen kan man finne igjen i dagens kunstdebatt - og i kunstterapi. Kan man sammenligne den emosjonelle temperaturen og effekten på utøverne? Vi har jo ikke måleredskaper for å bedømme deres liv, deres personlige potensial og helse til å bearbeide konfliktstoff.

Hvordan igangsette endringsprosesser i et menneskes handlemønster, psyke og mentale helse? Har graden av egenaktivitet/interaksjon under en kreativ handling innvirkning på resultatet? Kreativ kommunikasjon har ofte en struktur der man først har en aktiv kreativ/emosjonell/sansende prosess, hvis effekt eller spor utdypes verbalt i dialog og forankres gjennom skriftlig refleksjon.

Hvis man ser for seg at det kreative skjer gjennom forskjellige sanseopplevelser og i grader av egenaktivitet, kan man spørre om det finnes mer optimale former for sansepåvirkning enn andre?