I forrige blogginnlegg nevner jeg to lærebøker i tegning som betyr mye for meg. Deres grundige instruksjoner uten fiksfakserier er et viktig hjelpemiddel i min tegneundervisning i kulturskolen.
Så ble jeg nylig introdusert til en type meditasjon, yoga og oppmerksomhetsøvelser som umiddelbart vakte min interesse: Mindfulness.
Dessverre har vi ikke noe dekkende norsk ord. Det handler om fokusert tilstedeværelse, oppmerksomhet rundt et innsnevret konsentrasjonsfelt; å være nærværende og fokusert i nået. Opprinnelig stammer det fra buddhismen. Det har kommet til anvendelse i vestlig kultur som håndtering og behandling av stress.
Men hva har det med tegneundervisning å gjøre? Særlig boken til Nicolaïdes, Den naturlige måten å tegne på, er basert på øvelser med felles tankegods som meditasjonsøvelsene i mindfulness. Det handler om en tilstedeværelse, en folkusert bruk av sansene som går langt ut over det å bruke øynene. Nicolaïdes mener at vi bruker øynene snarere til å se gjennom enn med. Evnen til å sanse og føle er i denne boken en grunnforutsetning for å gjennomføre øvelsene.
Når det tegnes konturtegning er det med en årvåkenhet der den fysiske opplevelsen, opplevelse av fysisk kontakt med modell/tegneobjekt samstemmes med håndens bevegelse av blyanten på papiret. I stor grad oppøves evnen til å se på modellen uten å se ned på det som tegnes, men med en oppmerksomhet og tilstedeværelse overfor modellen.
Det å gjenopprette kroppsfølelsen er et tema som ofte går igjen i blogginnleggene mine, siden vår tilværelse preget av alle hjelpemidler og teknologi fjerner oss fra kroppsarbeid og opplevelse av fysisk mestring. Mindfulness meditasjon handler om en bevissthet, en sansning av egen kropp, i liggende, sittende, stående eller bevegelsesøvelser. Nicolaïdes utviklet øvelser som går på opplevelse av volum og av tyngde. En tegneøvelse er å gå til kjernen av et objekt, og tenke at man arbeider som en billedhugger gjør når han bygger opp en skulptur i leire. Fra kjernen bygges volumene ut i høyde, bredde - og med fokus på tyngde. Som han så riktig bemerker er kunsthistorien fylt opp med bilder der skyer kan virke blytunge, mens store kropper ser ut til å sveve.
Picassos robuste Mor og barn (1921) som eksempel på det jeg skriver om: Opplevelsen av tyngde uteblir tross tydelig volum. Begge figurene ser ut til å kunne sveve av gårde når som helst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar