Flow

Martin Seligman og Mihaly Csikszentmihaly er to sentrale navn innen positiv psykologi. Denne lille filmen forteller om hvilket potensial arbeid har til å gi oss opplevelse av et verdifullt liv.

When Emotions Make Better Decisions - António Damásio

António Damásio er en av verdens fremste forskere innen hjerneforskning og kreativitet. Hans har gjort et pionérarbeid med å kartlegge hvilke prosesser som skjer i hjerne og kropp knyttet opp mot emosjon og følelser. Han skiller mellom emosjon og følelse; emosjonen er den spontane reaksjonen på en handling som inntreffer før vi rekker å reflektere. Følelsen oppstår som følge av reaksjon og bearbeidelse i hjernen .I dette korte klippet forklarer han hvilken verdi emosjonelt engasjement har på beslutingsprosesser.

Mozart-effekten er død; lenge leve musikkterapien!

Da jeg leverte eksamensbesvarelse til studiet kreativ kommunikasjon i fjor vinter, hadde jeg en teori om at graden av rehabilitering avhenger av brukerens emosjonelle engasjement i de aktivitetene som tas i bruk. Jeg interesserte meg derfor for å se hvilke muligheter som ligger i å aktivere brukeren, og hvilke typer terapi som egner seg for forskjellige grupper.

I en musikalsk opplevelse finnes forskjellig grad av involvering av parter, fra bruker (publikummer) til utøver (opphavsperson eller utøvende musiker)

La oss se for oss en skala av aktivitet og kreativitet der vi plasserer den mottakende

publikummerens opplevelse i én ende, og den skapende utøveren i den andre enden, med alle mulige mellomstadier mellom disse ytterpunktene.

Å lytte passivt til musikk, hva slags påvirkning handler det om?

Mozarteffekten vakte stor oppmerksomhet langt ut over forskermiljøer da den først ble omtalt i 1993. Det virker som om vi hadde et kollektivt sug etter at en sammenheng måtte eksistere; en link mellom intelligens og klassisk musikk.

Men hvordan virker musikk på hjernen?

«Mozart-effekten» (a b c Rauscher) ble omtalt i det amerikanske tidsskriftet Nature i

1993 i en kort artikkel om en gruppe studenter, som ble gitt en test i såkalt romlig

forståelse.

Noen av studentene fikk høre Mozarts sonate for to klaverer i D-dur i ti

minutter før de fikk testen. En kontrollgruppe fikk høre avspenningsmusikk, mens en

annen satt i stillhet.

De som lyttet til Mozart klarte testen langt bedre enn de andre.

Dermed dukket begrepet «Mozart-effekten» opp. Forskningsrapportens nyanser gikk

raskt tapt. Selv om popularisering og mange misoppfattelser rundt undersøkelsen først

førte til en voldsom interesse og deretter en diskreditering, har revurdering av

materialet i 2001 (Thompson, E.G. og Husain) påvist at det handler om en virkning som

ikke er noen intelligensutvidelse, men "enjoyment arousal”, der lytting til musikk

deltakerne likte (og altså ikke nødvendigvis Mozart) kunne gi temporær følelsesmessig

oppsving, en effekt som kunne vare inntil ca 20 minutter. Derimot var forskerne mindre

avvisende når det gjelder spørsmål om hvorvidt musikkundervisning kunne påvirke

IQ'en, særlig hos små barn.

Musikkterapi gir trolig andre muligheter enn det å uttrykke seg i bilder, fordi det

henvender seg til andre områder i hjernen. NRK P2hadde i fjor høst en programserie om musikkterapi. I første innslag kom man inn på at hørselen knyttes til de eldste delene av hjernen, og dermed er godt egnet for mennesker som er rammet av Parkinson, traumebearbeiding, stressregulering osv.

Oliver Sacks, forfatter og nevrolog, har vært spesielt glad i Bach siden barndommen. I det lille filmklippet over har han vært forsøksperson i et prosjekt der hjernerespons blir målt i forhold til lytting til Bach, og målt opp mot Beethoven, som han ikke har noe sterkt forhold til.

Forskjellene i respons er tydelige å se. På et punkt er det en reaksjon, også på lytting til Beethoven, men kun i lytting til Bach blir amygdala aktivert. Og selv når han på et punkt ikke er i stand til å fortelle hvilken komponist han lytter til, og ikke kjenner seg emoisjonelt berørt av musikken, viser målingen at hjernen reagerer mer positivt på det som er Bach!

For å se det fulle innslaget, varighet 4 minutter, klikk en av linkene under:

http://www.pbs.org/wgbh/nova/musicminds/q_extr_300.html (Quicktime)

http://www.pbs.org/wgbh/nova/musicminds/w_extr_220.html (Windows Media Player)

Å 'se' ting som beviselig ikke er der er ikke nødvendigvis tegn på begynnende demens eller psykose

Oliver Sacks, nevrolog og forfatter av flere bestselgende bøker* om forskning relatert til hjerneforskning, har den vidunderlige evnen å forene stor kunnskap med evnen til å formidle den for oss mindre innvidde.

At sansene kan spille oss puss gjør at mange betrakter dem som 'upålitelige'. Og å se ting man vet ikke kan være virkelige er skremmende.

Som Sacks forklarer i dette innslaget som ligger på Youtube er ikke visuell hallusinasjon nødvendigvis et tegn på begynnende psykose eller demens.

Charles Bonnet syndrom kan forekomme hos personer med redusert eller tapt synsevne.

Personene som lider av CBS forstår som regel selv at det dreier seg om en hallusinasjon, ikke et virkelig synsinntrykk.

Det kan dreie seg om geometriske mønstre, eller oppsplitting av et synsinntrykk, eller bevegelige hallusinasjoner, det kan være tegneserielignende bilder, det kan være mennesker som beveger seg. I blant er disse menneskene i hallusinasjonene deformerte, med forstørrede ansiktrekk, tenner som er forstørret bare på en side og andre opplevelser som utvilsomt er ubehagelig for den som opplever det, selv om personen selv forstår det er en hallusinasjon.

Og som Sacks forklarer; i CBS-hallusinasjon er det ingen interaksjon mellom det personen ser og personen selv. Psykotisk hallusinasjon, enten den er visuell eller i form av lyd, stemmer, henvender seg til personen i form av anklager og beskyldninger eller overtalelser osv.

Men selv om personen med CBS vet hun hallusinerer kan opplevelsen være skremmende nok. Sacks mener at mange som har redusert synsevne og opplever denne typen hallusinasjoner trolig ikke våger å komme fram med det de opplever, av frykt for å få en psykiatrisk diagnose.

I dette innslaget forklarer Oliver Sacks om visuelle hallusinasjoner, og hvordan man kan oppleve det uten at det er tegn på rus, psykose eller demens.

* Noen bøker av Oliver Sacks

The Man Who Mistook His Wife for a Hat

Awakenings (som filmen med samme navn bygger på)

Uncle Tungsten: Memories of a Chemical Boyhood Selvbiografi om sin egen oppvekst.

Jeg kommer tilbake til Oliver Sacks i et senere innlegg, om musikk og påvirkning i hjernen.

Å oppdatere kroppen i hjernen

Fibromyalgi, angst og uro: Kan løsningen ligge i hvordan vi aktiverer eller kobler ut deler av hjernens nettverk?

- Mange tilstander av kronisk smerte, kronisk tretthet osv kan gi grunnleggende like forstyrrelser, sier lege og professor i nevroanatomi, Per Brodal i radioprogrammet 'Sånn er livet' sendt 7. september på NRK P2. Han har forsket på hjerneaktiviteten hos mennesker som sliter med angst, uro, kroniske smerter oa.

- Hjernen er organisert slik at vi har forskjellige nettverk, forklarer han i innslaget.

- Hver og en bestanddel i nettverket er spesialisert på sin del, men det er når de trer sammen i nettverket at de får virkelig betydning.Det er for eksempel forskjellige områder i hjernen som behandler smertefølelse, men kun når de er aktive og synkronisert, da vil vi oppleve smerte. Trolig vil dette også gjelde opplevelse av tretthet, mental og fysisk tretthetsopplevelse. Nå de områdene av hjernen som tar inn den typen signaler og bearbeider dem er aktive samtidig, da opplever vi tretthet, uavhengig av hva som egentlig utløser det. Og sånn er det også med smerte.

Han forklarer for eksempel at en fibromyalgipasient som opplever smerte i mange deler av kroppen trolig egentlig har et overaktivt hjernenettverk, heller enn at det er er noe fysisk galt i kroppen. Opplevelsen av smerte oppstår i det overaktive nettverket.

Delte nettverk

Nettverkene for smerte, for emosjoner, for oppmerksomhet overlapper hverandre. De deler knutepunkter. Hvis du har mye angst forstyrrer det andre nettverk. Brodal stilte seg spørsmålet: Kan man ved å deaktivere deler av nettverket, ved å 'lure' hjernen?

Sammen med fysioterapeutene Kirsti Leira og Britt Fadnes har han utviklet metoder for å gi de overaktive nettverkene endrede arbeidsoppgaver. Dette handler om enkle fysiske øvelser. Poenget med øvelsene er at noen av dem er så små at du kan utføre dem nærmest hvor som helst, som enkle håndbevegelser, eller gå opp en trapp, stå opp av sengen med oppmerksomt nærvær rettet mot den fysiske aktiviteten som utføres. Ved å fokusere på handlingene heller enn på urofølelse, smerte osv får hjernens nettverk noe å jobbe med som gjør at plagene ikke aktiveres på samme måte.

Kirsti Leira og Britt Fadnes har utviklet enkle øvelsene, som består i fysisk handling og mentalt fokus på disse handlingene mens de utføres. En øvelse kan være rett og slett å stå opp av sengen, eller ut av stolen uten å bruke hjelpemidler, men la kroppen stable seg opp og sjekke med oppmerksomheten hvilken balansekontroll man har.

I stedet for å halse avsted mot en oppgave vi fokuserer mot lengre fram, skal kroppen ta tid til å utføre prosessen med å bevege seg fra liggende til stående stilling med mentalt fokus og med opplevelse av balansekontroll og tyngde i prosessen. Å oppdatere kroppen i hjernen, kaller de to fysioterapeutene det.

Kunsten å være tilstede

Det å være tilstede, og det å få ro i hodet, er stikkord for mange av dem som oppnår lindring gjennom øvelsene. Kunsten å være tilstede i nået er nøkkelen til å oppnå konsentrasjon, god kommunikasjon, og å få ro i det indre.

Indre støy, overdreven selvkritikk er plager svært mange sliter med. Å få flyt i tankene kan være et enormt savn.

Hvert øyeblikk inneholder viktige komponenter som er viktige for oss. Ved å være tilstede her og nå opplever vi å gjenopprette indre ro.

De to fysioterapeutene holder kurs for kolleger og annet helsepersonell.

Det viktigste nettverket

- Kroppsrepresentasjon, sier Brodal, hvordan hjernen håndterer informasjon fra kroppen, om stilling i ledd og bevegelser, for eksempel. Selv med lukkede øyne har vi en kunnskap om hvilken kroppstilling vi er i. Og kun en ørliten bevegelse - og vi har oppdatert informasjonen.

De proprioseptive signalene: Kontakten med kroppen, det er dette som ser ut til å svekke hos disse pasientgruppene. Kroppens signaler blir ignorert. Når det for eksempel under et angstanfall oppstår en disvergens mellom indre opplevelse og fysisk tilstand. Mange tør ikke fortelle om disse opplevelsene i redsel for å bli beskyldt for at det handler om psykiatri. Men i følge Brodal er det simpelthen at det nettverket som berører angsten er overaktivert og kobler ut.

I meditasjonstenknikken Mindfulness, beskrevet i dette innlegget er kroppsskanning en viktig øvelse. Den har mye til felles med autogen trening, og utføres med en ikke-dømmende, åpen oppmerksomhet mot hver kroppsdel man skanner.

Sanseorientert tegneundervisning

Begrepet kunstterapi blir ofte brukt som samlebetegnelse på kreative hjelpemidler som tegning, maling, forming i leire, dans, bevegelse, musikk og samtale for å komme i kontakt med dypere lag av bevisstheten og hente frem ressurser eller løse opp blokkeringer. Gjennom kunstterapi kan man kartlegge det indre landskap både hos barn og voksne.

Men kan tegneopplæring fungere terapeutisk, hvis den brukes sanseorientert, men ikke nødvendigvis rettet mot underbevisstheten?

Som nevnt i tidligere innlegg benytter jeg en tegneøvelse jeg gir elevene mine med å tegne sin egen kropp som om man skannet den fra innsiden, og med vekt på opplevelse av bakkekontakt, og hvordan tyngdekraften oppleves i kroppen. Dette er i utgangspunktet ikke tenkt som terapeutisk metode; kun som et verktøy for å bedre tegnekunnskaper. Men jeg skulle gjerne fått anledning til å studere øvelsens terapeutiske potensial i et forskningsperspektiv.

For å forstå mer:

Læringsnøkkelen (2010) av Brodal, Fadnes og Leira

ISBN-13: 9788215013725

EAN: 9788215013725

Dette blogginnnlegget på kvinneguiden.no tar for seg Fadnes og Leiras bok Balansekoden (2006)

Shufa - kinesisk kalligrafi

Fet kulturskole 11.mai: Instruktør Li Zhang (på kinesisk ville man satt navnet omvendt Zhang Li) viser eksempler på utvikling av kinesiske tegn under kurs for regionens kulturskolelærere

Under arbeidet med min eksamensbesvarelse til studiet Kreativ kommunikasjon, HiAk 2009 undersøkte jeg forskjellige innfallsvinkler til å stimulere mennesker i forskjellige livssituasjoner. Musikkterapi er et spennende område, likeledes var det interessant å finne forskningsmateriale som viser at forskjellig manuelt arbeid; håndarbeid, kan ha dokumentert positiv innvirkning dersom utøveren trives med slike oppgaver; feks reumatismepasienter som fikk en opplevelse av senket smertenivå.

Etter studiene har jeg hatt anledning til å jobbe opp mot områdene demens og schizofreni. Et av funnene jeg kom over var nettopp at kalligrafi brukes i Hong Kong som metoder blant annet for disse pasientgruppene.

Kinesisk tusj i stang rives med vann i en spesiell steinbeholder. I oldtiden lagde man tusj av sot framstilt ved brenning av spesielt utvalgte furutrær i ovn som hadde keramikkkrukker opp ned over røyken. Disse krukkene fanget soten som så ble fjernet med fjærbørster. Soten ble deretter blandet med horn- eller hudlim. Et urteekstrakt gir en behagelig duft. Foto: Hilde Kramer

Jeg har lenge hatt en interesse for asiatisk kunst, ikke minst kinesisk kalligrafi. Interessen stammer tibake fra min studietid ved KHiO, eller Kunst -og Håndverksskolen som den fortsatt heter for oss som gikk der. Vår lærer i skrift, Jan Pahle fortalte om oppbygningen av tegnene, hvordan sammensetning av tegn man visuelt kunne tolke ble logiske nye begreper. (Tegn for sol + tre=solnedgang, om jeg husker rett). En del av våre latinske bokstaver har også en gang vært mulig å forstå visuelt. A, for eksempel, er fra apis (okse) og har en gang gjennom tidene blitt snudd opp ned. Når man vet det, ser man tydelig oksens hode i A-en, opp ned.

Fordi de kinesiske tegnene i mange tilfeller kan forsås visuelt blir de benyttet i terapi også i andre asiatiske land som har egne alfabeter, som Japan.

Jeg hadde sett et populærvitenskapelig program på 90-tallet som fortalte om dette, og under research tileksamensoppgaven fant jeg at forskningen videreføres i dag.

Programmet Beyond 2000: Kalligrafi senker stress, blodtrykk og har positiv innvirkning på blant annet på personer som lider av demens og schizofreni.

Professor Henry S. R. Kao* fra universitetet i Hong Kong bruker målinger av hjerterytme, puls, temperatur osv. hos testpersoner og finner en generell senkning av blodtrykk og stressnivå, men sier effekten hos bl.a schizofrene er sterkere enn kontrollgruppen. Både hjerterytme og pust blir roligere, muskelspenninger reduseres.

Enda viktigere å merke seg er at kalligraferingen aktiverer den høyre hjernehalvdelen, i følge professor Kao. En teori er at hos personer som lider av schizofreni er den høyre hjernedelen mer passiv, som fører til en overaktivitet i venstre hjernehalvdel. I Asia har derfor kalligrafi blitt en utbredt terapiform for denne pasientgruppen.

Li Zhang demonstrerer hvordan penselen holdes vertikalt, og hvordan trykk og penselens spenst påvirker strektykkelse. Kalligrafi handler om balanse og harmoni, og tegnene vi danner er avtrykk av vår egen energi. Foto: Hilde Kramer

Hvordan var det så å kalligrafere på kinesisk? Vel, her må man sammenligne prosessen med et barn som skal skrive sine første bokstaver. Selv om vi ble forklart meningen med tegnene, var det vanskelig for våre utrente øyne å se om vi hadde klart å få tegnet korrekt. Det handler ofte om en ørliten justering av retning på penselen, en pause i riktig øyeblikk, trykket med hånden som gjør at tegnet får rette proporsjoner.

Ferdigblandet tusj på flaske og Holbein pensler for kalligrafi kjøpt på KEM i Oslo. Et godt egnet papir er rett og slett - avispapir! Foto: Hilde Kramer

For dem som kan kalligrafering av det latinske alfabetet er det uvant at det er 'seriffene', ikke bokstavstammen som har sterkest markering.

Men vi satt samlet rundt bordet dypt konsentrerte og knuget fram våre første tegn. Li anbefalte bokenTecknens rike av Cecilia Lindquist for dem som vil fordype seg.

Og tiden fløy! Heldigvis fikk vi med noen øvingsark som vi kan fortsette å trene med på egenhånd for å oppøve ferdighetene. Jeg håper vi kan gjenta dette i senere anledninger, for instruksjon er verdifull, man lærer mye av å se tegnene skrevet av en som behersker dem.

Fra Wikipedia: Rivestein for tusj fra Song dynastiet. Materialkunnskap, og kjennskap til steinens, penselens og papirets egenskaper er fundamentale for å bli virkelig god innen shufa.

Jeg har selvfølgelig altfor kort erfaring til å uttale meg om en terapeutisk virkning. Jeg har i et halvt års tid arbeidet med terapeutisk rettet tegneundervisning og gjort en del spennende erfaringer under dette arbeidet. Når jeg spør hvordan deltakere opplever kalligrafi satt opp mot andre visuelle uttrykk får jeg som svar at det trolig er en effekt av alle uttrykk, når det er lystbetont for utøveren. At det å konsentrere seg om å forme todimensjonalt på en flate gir hjernen en strukturert, avgrenset oppgave som gir ro og konsentrasjon. Kan shufa øke denne opplevelsen ved gjentatt øving?

Jeg ser fram til å lære og forstå mer.

*Henry S. R. Kao , PhD; Professor Emeritus (Psykologi) - University of Hong Kong; Professor of Psychology, Sun Yat-Sen University, Guangzhou, Kina

Les mer om hans forskning på kinesisk kalligrafi her:

http://www.informaworld.com/smpp/content~content=a747826957&db=all

By the pricking of my thumb

Designere over hele verden er opptatt av interaksjon menneske/maskin og hvordan vi kan optimalisere teknologien. Skinput tar i bruk en overflate som har vært tidligere oversett og som vi alltid bringer med oss: Huden vår.

Tanken på å ta i bruk hudoverflaten som intergrert del av datainteraksjon er spennende, ikke bare fordi vi har omtrent to kvadratmeter av ytre areal, men også fordi mye av den er lett tilgjengelig med våre hender (f.eks, armene, øvre ben, overkropp). Propriosepsjon (vår oppfatning av hvordan kroppen vår er konfigurert i tredimensjonalt rom) lar oss nøyaktig samhandle med kroppen vår uten å bruke visuell koordinering. For eksempel kan vi lett berøre nesetippen vår, og klappe i hendene uten visuell hjelp. Få eksterne input-enheter muliggjør noe lignende og gir tilsvarende stort interaksjonsområde. Og som jeg har skrevet om i andre innlegg: Den taktile og haptiske responsen gir andre påvirkningsmuligheter... langt ut over det den pornografiske bransjen tidlig visste å utnytte, og slik sett kanskje har skremt andre brukere fra å interessere seg for digital interaksjon). Skal motto for dagen være... ta kroppen tilbake?

Med hånden på hjernen

Hva skjer med hjernen til unge mennesker som vokser opp med et sosialt liv i to dimensjoner? spør forskeren Susan Greenfield. Interessant å høre hennes betraktninger i På livet laus søndag 31.januar fordi mange av de feltene hun har forsket på er kjerneområder for meg. Jeg arbeider for tiden med prosjekter om både schizofreni og Alzheimer, og er opptatt av kreativitet, hjerneforskning, hvordan den digitaliserte hverdagen påvirker oss.

I min prosjektoppgave fra studiet Kreativ kommunikasjon hos Østfold Kompetansesenter AS /Skjeltorp gård utforsket jeg forskjellige innfallsvinkler til sansing/kreativitet ved manuelle teknikker, taktilitet osv.

Jeg har erfart som kursholder i pilfletting og betongstøping hvordan kontakt med et fysisk materiale igangsetter prosesser, der materialegenskapene i kombinasjon med deltakernes individuelle kreativitet kan gi overraskende og spennende resultater. Og ser hvordan den ytre påvirkningen, opplevelsen av mestring av overraskelse hos deltakeren, det sosiale fellesskapet og - om man er heldig - å være sammen ute på en flott solskinnsdag, kan endre kroppsholdning og kommunikasjonsevne hos deltakere med forskjellige helseproblemer.

Susan Greenfield er opptatt av hvordan den økte digitaliseringen av livene våre der med store deler av dagen foran en skjerm påvirker hjernen, bevisstheten, og påpeker likhet i hjerneaktivitet hos schizofrene og mennesker som bruker mye tid på dataspill. Jeg lytter med interesse.

Samtidig er jeg blant dem som absolutt har stor glede av alle mulighetene teknologien gir oss. Programmene for visuell framstilling som jeg bruker hver dag; Photoshop, Illustrator, InDesign gir meg et tilskudd til de manuelle teknikkene jeg benyttter. Men de erstatter dem ikke. Og jeg vet at det er den manuelle erfaringen jeg har - kall det gjerne dinosaurteknologi, som å få erfaring med typografi ved å sette blysats, kalligrafere, tegne skrift manuelt: Det er erfaringene fra dette som hentes fram når jeg jobber på skjerm og trenger et vurderingsgrunnlag.

Og like mye har jeg glede av den informasjonsflommen internett gir meg. Tenk på den aller første gangen du surfet på nettet, kan du huske hva du så? Jeg husker at jeg så National Geographics nettside, om arkeologiske nye funn i Egypt - og at det var en stor opplevelse.

Jeg elsker papirbøker. Når jeg vil ha en leseopplevelse, da er det bokhyllen som kaller. Men det å være bosatt i grisgrente strøk og ha tilgang til det nyeste av forskning rett inn i arbeidsrommet, det er fantastisk.

Og å holde kontakt med venner og kjente gjennom sosiale medier - jeg forstår ikke hvorfor det fortsatt er så mange flaue smil når folk forteller at jo, de er på Facebook. At det finnes dem som ikke har magemål på hva de legger av informasjon betyr ikke at mediet er feil. Når tok du sist opp telefonen for å ringe et tilfeldig nummer, rope BØ! og legge på? Ny teknologi gir nye arenaer... vi trenger litt tid til å utforske hvordan vi best kan oppholde oss der.

Jeg skal ikke si at jeg ikke bekymrer meg for at mange unge ser ut til å ha svært glidende oppfatning av virkelighet, om nå dataspill er årsak eller ei. I flere drapssaker de siste årene sier gjerningsmannen at han (jeg har ikke hørt noen kvinne si det samme) at de ønsket å vite hvordan det var å drepe.

Men om vi husker Forbrytelse og straff av Dostojevskij; det gjorde også Raskolnikov. At vi blir fratatt kontakten med basale livserfaringer, og i blant står i fare for å miste realitetssans skyldes mer enn bare datamaskiner. I store deler av samfunnsutviklingen finnes elementer av fremmedgjøring og avstumping.

Innen forskning på hjernerespons og virtualitet er det mange som interesserer seg for å øke kontakten mellom bruker og maskin. Ved å gi haptisk respons ( feks i form av vibrasjon når du berører skjerm) aktiveres hjernen.

Og jeg vil holde en knapp på at vi fra tidlig alder balanserer mellom å være fysisk tilstedeværende i livet; bruker kropp, sansning, manuell kreativitet og har direkte møter med mennesker... Da blir ikke den virtuelle virkeligheten farlig.