Shufa - kinesisk kalligrafi

Fet kulturskole 11.mai: Instruktør Li Zhang (på kinesisk ville man satt navnet omvendt Zhang Li) viser eksempler på utvikling av kinesiske tegn under kurs for regionens kulturskolelærere

Under arbeidet med min eksamensbesvarelse til studiet Kreativ kommunikasjon, HiAk 2009 undersøkte jeg forskjellige innfallsvinkler til å stimulere mennesker i forskjellige livssituasjoner. Musikkterapi er et spennende område, likeledes var det interessant å finne forskningsmateriale som viser at forskjellig manuelt arbeid; håndarbeid, kan ha dokumentert positiv innvirkning dersom utøveren trives med slike oppgaver; feks reumatismepasienter som fikk en opplevelse av senket smertenivå.

Etter studiene har jeg hatt anledning til å jobbe opp mot områdene demens og schizofreni. Et av funnene jeg kom over var nettopp at kalligrafi brukes i Hong Kong som metoder blant annet for disse pasientgruppene.

Kinesisk tusj i stang rives med vann i en spesiell steinbeholder. I oldtiden lagde man tusj av sot framstilt ved brenning av spesielt utvalgte furutrær i ovn som hadde keramikkkrukker opp ned over røyken. Disse krukkene fanget soten som så ble fjernet med fjærbørster. Soten ble deretter blandet med horn- eller hudlim. Et urteekstrakt gir en behagelig duft. Foto: Hilde Kramer

Jeg har lenge hatt en interesse for asiatisk kunst, ikke minst kinesisk kalligrafi. Interessen stammer tibake fra min studietid ved KHiO, eller Kunst -og Håndverksskolen som den fortsatt heter for oss som gikk der. Vår lærer i skrift, Jan Pahle fortalte om oppbygningen av tegnene, hvordan sammensetning av tegn man visuelt kunne tolke ble logiske nye begreper. (Tegn for sol + tre=solnedgang, om jeg husker rett). En del av våre latinske bokstaver har også en gang vært mulig å forstå visuelt. A, for eksempel, er fra apis (okse) og har en gang gjennom tidene blitt snudd opp ned. Når man vet det, ser man tydelig oksens hode i A-en, opp ned.

Fordi de kinesiske tegnene i mange tilfeller kan forsås visuelt blir de benyttet i terapi også i andre asiatiske land som har egne alfabeter, som Japan.

Jeg hadde sett et populærvitenskapelig program på 90-tallet som fortalte om dette, og under research tileksamensoppgaven fant jeg at forskningen videreføres i dag.

Programmet Beyond 2000: Kalligrafi senker stress, blodtrykk og har positiv innvirkning på blant annet på personer som lider av demens og schizofreni.

Professor Henry S. R. Kao* fra universitetet i Hong Kong bruker målinger av hjerterytme, puls, temperatur osv. hos testpersoner og finner en generell senkning av blodtrykk og stressnivå, men sier effekten hos bl.a schizofrene er sterkere enn kontrollgruppen. Både hjerterytme og pust blir roligere, muskelspenninger reduseres.

Enda viktigere å merke seg er at kalligraferingen aktiverer den høyre hjernehalvdelen, i følge professor Kao. En teori er at hos personer som lider av schizofreni er den høyre hjernedelen mer passiv, som fører til en overaktivitet i venstre hjernehalvdel. I Asia har derfor kalligrafi blitt en utbredt terapiform for denne pasientgruppen.

Li Zhang demonstrerer hvordan penselen holdes vertikalt, og hvordan trykk og penselens spenst påvirker strektykkelse. Kalligrafi handler om balanse og harmoni, og tegnene vi danner er avtrykk av vår egen energi. Foto: Hilde Kramer

Hvordan var det så å kalligrafere på kinesisk? Vel, her må man sammenligne prosessen med et barn som skal skrive sine første bokstaver. Selv om vi ble forklart meningen med tegnene, var det vanskelig for våre utrente øyne å se om vi hadde klart å få tegnet korrekt. Det handler ofte om en ørliten justering av retning på penselen, en pause i riktig øyeblikk, trykket med hånden som gjør at tegnet får rette proporsjoner.

Ferdigblandet tusj på flaske og Holbein pensler for kalligrafi kjøpt på KEM i Oslo. Et godt egnet papir er rett og slett - avispapir! Foto: Hilde Kramer

For dem som kan kalligrafering av det latinske alfabetet er det uvant at det er 'seriffene', ikke bokstavstammen som har sterkest markering.

Men vi satt samlet rundt bordet dypt konsentrerte og knuget fram våre første tegn. Li anbefalte bokenTecknens rike av Cecilia Lindquist for dem som vil fordype seg.

Og tiden fløy! Heldigvis fikk vi med noen øvingsark som vi kan fortsette å trene med på egenhånd for å oppøve ferdighetene. Jeg håper vi kan gjenta dette i senere anledninger, for instruksjon er verdifull, man lærer mye av å se tegnene skrevet av en som behersker dem.

Fra Wikipedia: Rivestein for tusj fra Song dynastiet. Materialkunnskap, og kjennskap til steinens, penselens og papirets egenskaper er fundamentale for å bli virkelig god innen shufa.

Jeg har selvfølgelig altfor kort erfaring til å uttale meg om en terapeutisk virkning. Jeg har i et halvt års tid arbeidet med terapeutisk rettet tegneundervisning og gjort en del spennende erfaringer under dette arbeidet. Når jeg spør hvordan deltakere opplever kalligrafi satt opp mot andre visuelle uttrykk får jeg som svar at det trolig er en effekt av alle uttrykk, når det er lystbetont for utøveren. At det å konsentrere seg om å forme todimensjonalt på en flate gir hjernen en strukturert, avgrenset oppgave som gir ro og konsentrasjon. Kan shufa øke denne opplevelsen ved gjentatt øving?

Jeg ser fram til å lære og forstå mer.

*Henry S. R. Kao , PhD; Professor Emeritus (Psykologi) - University of Hong Kong; Professor of Psychology, Sun Yat-Sen University, Guangzhou, Kina

Les mer om hans forskning på kinesisk kalligrafi her:

http://www.informaworld.com/smpp/content~content=a747826957&db=all

Med hånden på hjernen

Hva skjer med hjernen til unge mennesker som vokser opp med et sosialt liv i to dimensjoner? spør forskeren Susan Greenfield. Interessant å høre hennes betraktninger i På livet laus søndag 31.januar fordi mange av de feltene hun har forsket på er kjerneområder for meg. Jeg arbeider for tiden med prosjekter om både schizofreni og Alzheimer, og er opptatt av kreativitet, hjerneforskning, hvordan den digitaliserte hverdagen påvirker oss.

I min prosjektoppgave fra studiet Kreativ kommunikasjon hos Østfold Kompetansesenter AS /Skjeltorp gård utforsket jeg forskjellige innfallsvinkler til sansing/kreativitet ved manuelle teknikker, taktilitet osv.

Jeg har erfart som kursholder i pilfletting og betongstøping hvordan kontakt med et fysisk materiale igangsetter prosesser, der materialegenskapene i kombinasjon med deltakernes individuelle kreativitet kan gi overraskende og spennende resultater. Og ser hvordan den ytre påvirkningen, opplevelsen av mestring av overraskelse hos deltakeren, det sosiale fellesskapet og - om man er heldig - å være sammen ute på en flott solskinnsdag, kan endre kroppsholdning og kommunikasjonsevne hos deltakere med forskjellige helseproblemer.

Susan Greenfield er opptatt av hvordan den økte digitaliseringen av livene våre der med store deler av dagen foran en skjerm påvirker hjernen, bevisstheten, og påpeker likhet i hjerneaktivitet hos schizofrene og mennesker som bruker mye tid på dataspill. Jeg lytter med interesse.

Samtidig er jeg blant dem som absolutt har stor glede av alle mulighetene teknologien gir oss. Programmene for visuell framstilling som jeg bruker hver dag; Photoshop, Illustrator, InDesign gir meg et tilskudd til de manuelle teknikkene jeg benyttter. Men de erstatter dem ikke. Og jeg vet at det er den manuelle erfaringen jeg har - kall det gjerne dinosaurteknologi, som å få erfaring med typografi ved å sette blysats, kalligrafere, tegne skrift manuelt: Det er erfaringene fra dette som hentes fram når jeg jobber på skjerm og trenger et vurderingsgrunnlag.

Og like mye har jeg glede av den informasjonsflommen internett gir meg. Tenk på den aller første gangen du surfet på nettet, kan du huske hva du så? Jeg husker at jeg så National Geographics nettside, om arkeologiske nye funn i Egypt - og at det var en stor opplevelse.

Jeg elsker papirbøker. Når jeg vil ha en leseopplevelse, da er det bokhyllen som kaller. Men det å være bosatt i grisgrente strøk og ha tilgang til det nyeste av forskning rett inn i arbeidsrommet, det er fantastisk.

Og å holde kontakt med venner og kjente gjennom sosiale medier - jeg forstår ikke hvorfor det fortsatt er så mange flaue smil når folk forteller at jo, de er på Facebook. At det finnes dem som ikke har magemål på hva de legger av informasjon betyr ikke at mediet er feil. Når tok du sist opp telefonen for å ringe et tilfeldig nummer, rope BØ! og legge på? Ny teknologi gir nye arenaer... vi trenger litt tid til å utforske hvordan vi best kan oppholde oss der.

Jeg skal ikke si at jeg ikke bekymrer meg for at mange unge ser ut til å ha svært glidende oppfatning av virkelighet, om nå dataspill er årsak eller ei. I flere drapssaker de siste årene sier gjerningsmannen at han (jeg har ikke hørt noen kvinne si det samme) at de ønsket å vite hvordan det var å drepe.

Men om vi husker Forbrytelse og straff av Dostojevskij; det gjorde også Raskolnikov. At vi blir fratatt kontakten med basale livserfaringer, og i blant står i fare for å miste realitetssans skyldes mer enn bare datamaskiner. I store deler av samfunnsutviklingen finnes elementer av fremmedgjøring og avstumping.

Innen forskning på hjernerespons og virtualitet er det mange som interesserer seg for å øke kontakten mellom bruker og maskin. Ved å gi haptisk respons ( feks i form av vibrasjon når du berører skjerm) aktiveres hjernen.

Og jeg vil holde en knapp på at vi fra tidlig alder balanserer mellom å være fysisk tilstedeværende i livet; bruker kropp, sansning, manuell kreativitet og har direkte møter med mennesker... Da blir ikke den virtuelle virkeligheten farlig.