Å visualisere sin egen kropp tredimensjonalt

I innlegget Et annerledes tankekart har jeg fortalt mer om bakgrunnen for denne lille øvelsen:

Det å tegne seg selv med et utgangspunkt i balansefølelse, tygngdeopplevelse (hvilke punkter på kroppen som man best kjenner kontakten med underlaget tegnes inn først), deretter flyttes fokus til venstre fotmed en nøye gjennomgang av tær, fotsåle, hæl og ankler. Ved å ta med pust (å visualisere at man puster helt inn i/ut av de delene av legemet man holder konsentrasjonen ved) oppleves en nærhet til kroppsdelen. Lignende tenkning brukes i Mindfulness meditasjon og i yoga.

Sakte "skanner" man gjennom kroppen og ved å bevege pennen over arket samtidig som man gjør tankeøvelsen får man en bedre forankring i forståelsen av anatomi og tredimensjonal framstilling.

Tempo er selvfølgelig langt raskere i denne lille filmsnutten enn i klokketid. Men om man kommer inn i ordentlig arbeidsflyt vil man kunne oppleve at det som kjennes som en fem minutters øvelse kanskje har tatt det firedobbelte.

Jeg bruker denne øvelsen primært for å bedre egne tegneferdigheter og bruker den også i bevisstgjøring av unge elever til å virkelig å oppleve tredimensjonal form. Men jeg håper å kunne dokumentere at den også har konsentrasjonsfremmende aspekter, og at den kan benyttes i andre sammenhenger også.

Nærvær

I forrige blogginnlegg nevner jeg to lærebøker i tegning som betyr mye for meg. Deres grundige instruksjoner uten fiksfakserier er et viktig hjelpemiddel i min tegneundervisning i kulturskolen.

Så ble jeg nylig introdusert til en type meditasjon, yoga og oppmerksomhetsøvelser som umiddelbart vakte min interesse: Mindfulness.

Dessverre har vi ikke noe dekkende norsk ord. Det handler om fokusert tilstedeværelse, oppmerksomhet rundt et innsnevret konsentrasjonsfelt; å være nærværende og fokusert i nået. Opprinnelig stammer det fra buddhismen. Det har kommet til anvendelse i vestlig kultur som håndtering og behandling av stress.

Mange søker kanskje til det å meditere for å å kvitte seg med ubehag forårsaket av negative tanker og følelser. Men mindfulness-meditasjon ikke handler om å bli kvitt noe som helst. Du skal heller ikke søke til bunns av det som måtte plage deg. Ved å utvikle mindfulness, et oppmerksomt nærvær til deg selv, lærer du å forholde deg til opprivende følelser og smertefulle tanker - for ikke å bli sittende fast i kronisk nedstemthet. Du skal rett og slett lære å observere det du opplever, som innebærer å gi plass nok til den jevne strømmen av tanker og følelser fra et stadig vandrende sinn. Den triste stemningen kan være her og nå, i ethvert gitt øyeblikk, men fyller likevel ikke hele sinnet ditt, selv om du kan holde den fast i en utvidet bevissthet, en klok og åpen bevissthet.

Men hva har det med tegneundervisning å gjøre? Særlig boken til Nicolaïdes, Den naturlige måten å tegne på, er basert på øvelser med felles tankegods som meditasjonsøvelsene i mindfulness. Det handler om en tilstedeværelse, en folkusert bruk av sansene som går langt ut over det å bruke øynene. Nicolaïdes mener at vi bruker øynene snarere til å se gjennom enn med. Evnen til å sanse og føle er i denne boken en grunnforutsetning for å gjennomføre øvelsene.

Når det tegnes konturtegning er det med en årvåkenhet der den fysiske opplevelsen, opplevelse av fysisk kontakt med modell/tegneobjekt samstemmes med håndens bevegelse av blyanten på papiret. I stor grad oppøves evnen til å se på modellen uten å se ned på det som tegnes, men med en oppmerksomhet og tilstedeværelse overfor modellen.

Det å gjenopprette kroppsfølelsen er et tema som ofte går igjen i blogginnleggene mine, siden vår tilværelse preget av alle hjelpemidler og teknologi fjerner oss fra kroppsarbeid og opplevelse av fysisk mestring. Mindfulness meditasjon handler om en bevissthet, en sansning av egen kropp, i liggende, sittende, stående eller bevegelsesøvelser. Nicolaïdes utviklet øvelser som går på opplevelse av volum og av tyngde. En tegneøvelse er å gå til kjernen av et objekt, og tenke at man arbeider som en billedhugger gjør når han bygger opp en skulptur i leire. Fra kjernen bygges volumene ut i høyde, bredde - og med fokus på tyngde. Som han så riktig bemerker er kunsthistorien fylt opp med bilder der skyer kan virke blytunge, mens store kropper ser ut til å sveve.

Picassos robuste Mor og barn (1921) som eksempel på det jeg skriver om: Opplevelsen av tyngde uteblir tross tydelig volum. Begge figurene ser ut til å kunne sveve av gårde når som helst.